Hvis Gud hadde visst alt – og styrt alt, hadde jeg ment at han var en dårlig "leder".
Hvordan vet og styrer han ALT?
Vet han ALT i det øyeblikket det skjer og styrer spontant deretter? I så tilfelle synes ikke jeg at han er spesielt flink til å ordne opp med problemer på sparket – enda han ALLTID har visst ALT.
Vet han ALT før det skjer fordi det er han som styrer ALT så ALT skjer? I så tilfelle klarer jeg ikke å få meg til å mene, at alt han får til å skje kan forsvares med at herrens veier er uransaklige.
Begrepet fri vilje kan vanskelig kobles med en tro om at alt er forutbestemt. Men selvfølgelig, det kommer an på vinkelen det betraktes fra.
Er alt forutbestemt? Det kommer an på hvordan du velger å se det.
Hvis ALT er forutbestemt, så betyr det at alle våre tanker allerede er tenkt, INGENTING kan forandres på. At jeg sitter her og skriver et innlegg var da allerede bestemt lenge før jeg tenkte på det.
Hvis man trykker på en bryter som er koblet til en lampe, lyser det vanligvis. Hvorfor? Var det bestemt fra begynnelsen av? Eller ble det bestemt i det øyeblikket noen, eller noe, VALGTE å gjøre det? Ingen vet, vi kan bare tro.
Har hver handling har en hensikt? Eller er ALT tilfeldig? Eller er det ingen av delene? Hvor mange alternativer kan det finnes?
Hva den første årsaken, den som eventuelt startet alt som er var, har jeg ikke i min villeste fantasi klart å se for meg på en logisk og rasjonell måte hva kan være – og det er jeg sikker på at ingen andre har klart heller, uten å i så tilfelle ha tatt helt feil. Men, jeg ser at når jeg velger å trykke på disse knappene, så kommer det bokstaver på skjermen.
Var det et fritt valg at jeg postet innlegget? Var det Trykket på knappen med stor T forutbestemt? Er det bestemt så er det bestemt av noe eller noe, altså er det dette noe – eller noen – som har bestemt at jeg ikke skal tro på noe eller noen.
Jeg antar at jeg vet at alt jeg gjør, etter først å ha vurdert for og i mot, gjør jeg for at jeg har valgt å gjøre det. Jeg kan velge å skrive videre, eller jeg kan gå og legge meg.
Er det jeg som velger valgene mine eller er valgene mine allerede tatt før jeg fikk alternativene. Jeg må velge å anta at de valgene jeg tar, tar jeg av fri vilje.
Så da er spørsmålet tilbake. Kan Gud og fri vilje eksistere samtidig?

God natt….nå går jeg og legger meg…….det er et faktum.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er en av de som skriker høyt og rett fra levra, om hvor idiotisk jeg syns religion og annen overtro er. Om noen da syns at jeg er arrogant og dømmende, så får de bare syns det. Det kunne ikke ha brydd meg mindre.

Jeg spyr ikke ut mine meninger for å prøve å omvende troende eller tvilende. Jeg gjør det ikke for å rakke ned på de som tror. Jeg prøver ikke å si at jeg har svarene på de eksistensielle spørsmålene – for i motsetning til de som tror de har det, så vet jeg at jeg ikke har det.

Jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor teit, ulogisk, latterlig, patetisk, dumt osv osv – jeg syns all slags tro er. Med det mener jeg ikke nødvendigvis at alle som tror er teite, latterlige, patetiske og dumme osv. Men ja, jeg mener at alle som velger å tro på noe vi med stor sikkerhet kan avfeie som oppdiktet sprøyt, er lette å villede og hypnotisere.

Om du tar deg nær av mine meninger, så beklager jeg dette på det sterkeste. Men det er ikke min skyld at du tror, og du står fri til å la det være når som helst.

Det er forresten ikke bare religion og annen overtro jeg syns er idiotisk og dustete, og på listen min over mennesker fornuftstridige tåpeligheter er trosdårskapen bare et av mange punkt;

Krig

Maktmissbruk

Likegyldighet

Egoisme

Statstyranni

Overformynderi

Vold

Overgrep

Osv osv osv…

Dette er bare et lite utvalg over hva jeg mener er tåpeligheter.

Jeg trenger ingen forklaringer som forsvarer hvorfor det er sånn, eller hvordan det er blitt sånn. Det har jeg mine klare formeninger om og de er jeg faktisk ikke så interessert i å diskutere. Jeg syns det er idiotisk, ferdig med det..  

Om jeg syns du er dum, spiller vel ikke det noen rolle for deg allikevel så lenge du mener at jeg faktisk bare er en stakkars tapt sjel som må brenne i helvete til evig tid. Om du syns jeg er dum så driter jeg lang marsj i det, og du kan gjøre det samme med mine meninger.

Men nå har det seg en gang slik at dette innlegget ikke er skrevet til deg som føler trang til å forsvare overtro og annet vås. Dette er et forsøk på å nå ut til likesinnede. Til de som er sterke nok til å ikke tro, men som allikevel vil at vi skal få en bedre verden – og da mener jeg ikke en verden hvor alle må mene det samme om alt, eller se like ut, eller spise det samme, eller like den samme musikken – men en verden hvor vi har akseptert det faktum at vi lever våre liv i en verden og et univers som vi egentlig ikke vet hva er. Personlige meninger som går på personlig smak vil det selvfølgelig alltid være rom for. Men personlig meninger som går på å tro på noe man ikke kan vite en dritt om, vil for meg alltid være meningsløst.

Selvfølgelig kan en som innehar en viss formuleringsevne få meg til å se ut som en av de jeg angriper, ved å si at det jeg mener bare er en tro det også – men slik er det nok ikke, og mot sånne tåpelige beskyldninger gidder jeg virkelig ikke å forsvare meg heller. Jeg vil være med å gjøre verden til et bedre sted og ikke lure mennesker inn i en felle hvor jeg forsøker å unytte dem til egen fordel. Jeg vil kjempe for at alle mennesker skal få mulighet til å oppleve hvor fantastisk flott livet kan være uten en fantasiskapt beskytter. Jeg vil at alle barn skal få mulighet til vokse opp uten frykt og usikkerhet.

Jeg vet hvordan enkelte pleier å reagere når jeg forteller at jeg anser det som mulig å gjøre verden til et bedre sted hvis vi står sammen; ”Sånn har det alltid vært og sånn kommer det alltid til å være”, er en veldig vanlig holding jeg blir møtt med. Og med slike holdninger blir det jo selvfølgelig nesten umulig å forandre noe som helst!

Jeg vet – eller håper – at det er flere der ute som ønsker det samme som meg – en bedre verden hvor vi slipper å leve i frykt for andre mennesker. Det er nok av andre ting å være redde for, så hvorfor skal vi behøve å være redde for hverandre?

Det er ikke min egen frykt jeg gjør dette for, hvis noen skulle tro det. Jeg har erkjent alle farene som finnes der ute og sluttet å være redd for noe som helst for mange, mange år siden. Men jeg vet at det er mange som går rundt og er redde for mye, og jeg vet hvor vondt frykt føles på kroppen og det unner jeg da virkelig ingen.

Så dette er en oppfordring til alle som kaller seg ikke-troende og våger å stå for det.

Hvis vi står sammen i kampen mot ulogikk og forsøker å spre godhet, og sannheten om virkeligheten på en skikkelig måte, vil vi ha mulighet til å påvirke verden i en mer positiv retning enn det den har i dag.

Det kan da ikke bare være meg som ønsker disse tingene? Det kan da ikke bare være meg som mener at det er mulig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er egentlig virkeligheten?

Er det noen som har en fasit på hva virkeligheten er?

Hvis det finnes en fasit på hva virkeligheten er, kan det da eksistere mer enn 1 virkelighet?

Hvis så er, hvordan kan da så mange gå rundt å si at de har funnet sin virkelighet, når de har forskjellig syn på hva virkeligheten er?

Hvis det forklares med at de har funnet sin subjektive oppfattelse av virkeligheten, er det da virkeligheten, eller bare en antagelse?

Selv om vi kanskje ikke har en global virkelighet, så har vi i hvert fall veldig mange subjektive oppfatninger, som mange mennesker kaller sin virkelighet.

I en virkelighet styrer gode og onde krefter det kanskje endeløse universet med alt dens innhold, skapt av en allmektig og allvitende gud, mens de kjemper om våre stakkars sjeler som utsettes for alle mulige slags tester. De som består testene får oppleve et evig liv etter døden i paradis i glede og kjærlighet, mens de som stryker må oppleve evige pinsler i et brennende helvete.

I en annen virkelighet ble universet til for rundt 14 milliarder år siden ved at en liten ball, med en enorm massetetthet imploderte. Innholdet krasjet med hverandre i stor hastighet, og sammen med trykk og varme førte dette til at det ble dannet nye grunnstoffer. Disse stoffene ble til slutt stjerner, planeter, galakser og galaksehoper. På vår planet jorden, ble livet til ved en lignende prosess. Fra en encellet liten organisme i havet, til fisker, til de første landdyr, fugler, pattedyr, dinosaurer, pattedyr, primater og til slutt mennesker – foreløpig.

I en tredje virkelighet finnes det tusser og troll, spøkelser og hekser, trollmenn og ufoer, healere og synske, store hemmelige organisasjoner som styrer verden, guder og gudinner, mektige symboler og magiske gjenstander osv osv osv…

I en fjerde virkelighet er det litt av alt, og der kan man blande som de vil. Alle får tro akkurat hva det vil. Alle må få ha sin virkelighet. Alle trenger ikke ha den samme virkeligheten. Virkeligheten er subjektiv. Hvis alle bare er blide og passer sine egne saker er alt fint og flott og kjekt

I min virkelighet bor det 6,5 milliarder mennesker som krangler og dreper hverandre på grunn av forskjellige virkeligheter. Det drepes, voldtas og missbrukes i stor skala, og det dømmes og straffes uten at det blir bedre.

Ingen vet med sikkerhet hvordan eller når (hvis det er et når) universet eller livet oppstod, men vi kan se ca. 14 milliarder lysår ut, og det er funnet spor etter mikroorganismer som blir antatt å være rundt 3,5 milliarder år gamle. Det er funnet sikre bevis for at det har eksistert dinosauruser. Det er tydelig å se at vi deler stamfar med sjimpansen, og det er funnet spor som kan tyde på at vår mennesketype er over 100 000 år gammel.

Årlig dør det millioner på millioner av mennesker – og spesielt barn – pga krig, fattigdom og maktmissbruk.

Vi bor på en liten planet kalt jorden, i en galakse kalt melkeveien, i et univers som er så stort at det er ufattelig for oss å egentlig forestille oss HVOR stort det er.

De som styrer verden er de med mest penger og makt, noe som svært ofte er nedarvet gjennom mange, mange generasjoner.

I min virkelighet missbruker lederne folkets tillit og bruker dem som brikker i sitt kyniske spill om makt og ære.

Vi har delt oss opp i land og forskjellige grupper, enda vi i forhold til alle teorier om livets opprinnelse kommer fra samme kilde.

Vi vet ikke noe som helst om hvorfor vi er her, eller i det hele tatt om det er et hvorfor.

Vi vet ikke hvor, hvorfor eller hva universet (eller altet) er.

Vi vet egentlig ingen ting, vi kan bare prøve så godt vi kan å finne det ut sammen.

Vi vet ikke hva som er rett eller galt, men vi kan finne ut hva flertallet føler er rett og galt.

I min virkelighet finnes det ikke rom for tro, i min virkelighet forvrenger tro virkeligheten. Min virkelighet er hardt og brutalt – det er kanskje derfor det ikke er så mange mennesker som orker å være der…

Men, i min virkelighet finnes det også håp og drømmer. Håp om at det en dag vil komme flere mennesker hit som vil hjelpe til for å gjøre den litt bedre. Drømmer om at menneskeheten en gang i fremtiden vil stå side om side og akseptere hverandre for hva de er, mens de søker større forståelse for hva virkeligheten egentlig er sammen. Uten krig, uten misunnelse, uten egoisme, uten hat og uten tro

Det er mitt håp, og min drøm – i min virkelighet…

Men, i siste instans, virkeligheten er hva den er – uansett hva noen måtte mene, syns eller tro   

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er en person med meget sterke meninger, og som oftest utrykker jeg meg i korte vendinger. Jeg sier alltid hva jeg mener, selv om ikke alle er så begeistret for det. Jeg mener selvfølgelig ikke at det jeg mener er det eneste rette, kun at det er min rett til å mene det jeg mener hvis jeg kan forklare hvorfor jeg mener som jeg gjør. Hvis jeg mener noe er idiotisk eller patetisk så kaller jeg det idiotisk og patetisk. Hvis noen beklageligvis føler seg truffet over mine utsagn, så var det ikke det som var meningen. Jeg trengte ganske enkelt bare å få ut frustrasjonen jeg følte vedrørende temaet.

Hvis jeg sier at jeg til tider er meget flau over å være norsk, så betyr ikke det at jeg mener at jeg er flau over alle nordmenn – men at jeg er flau over de jeg mener er dumme.

Hvis jeg sier at jeg er flau over å tilhøre arten homo sapiens sapiens, så mener jeg ikke at alle mennesker er dumme – men at det er såpass mange som er det, at jeg selv blir flau til tider over å kalle meg et menneske.

Hvis jeg sier til noen at jeg syns at krig er dustete og de svarer at de syns at krig av og til er en nødvendighet, mener jeg det er min rett å kalle denne personen en DUST – uten at han kaller det et personangrep for å verne sine dustete meninger.

Hvis noen kaller meg en dust, idiot, tosk, tåpe, dåre eller noe i den retningen, så føler jeg at det er mitt ansvar å gå inn i meg selv for å se om det kanskje er noe i utsagnet i stedet for å bli såret og lei meg.

Jeg er kun et menneske og har ingen problemer med å innrømme mine svakheter og at jeg til tider har vært både dustete og idiotisk, og at det jeg kan være det igjen – men jeg prøver allikevel så godt jeg kan å ikke være det.

Ord er bare ord, og andres meninger er bare andres meninger, men det finnes ingen tvil om at ord og meninger kan skade – men kun hvis du velger å la dem gjøre det. Alle kan gjøre seg immune mot språklige angrep, og alle har rett til å mene hva de vil. Men er det ikke også en rett å fortelle andre at de mener feil? Hva om du ser at andre skader seg selv og andre med meningene sine, bør du ikke da si i fra hvis du vil være et godt medmenneske?

Jeg vet at mange er uenige med meg og at det er mange som mener jeg er helt på jordet, og det må de også få lov til – det tåler jeg. Men, så mener jeg også at alle andre som har sterke meninger må tåle den samme kritikken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I forbindelse med et innlegg jeg skrev for å forsøke å redde en familie som holder på å gå til grunne pga. at de ikke får den hjelpen de trenger og har krav på, fikk jeg noen kommentarer som påstod at jeg tok feil og at man får den hjelpen man har krav på. At ting ikke kunne være så ille som jeg påstod, og at jeg i mitt fortvilte forsøk var sleip fordi jeg prøvde å ”lure” familien forbi helsekøen. Jeg har sjelden hørt noe mer idiotisk, men gidder egentlig ikke kaste bort tiden min på å ergre meg over det, så lenge jeg vet hvordan situasjonen er.

Personlig kjenner jeg ekstremt mange som ikke har fått hjelp, og enda flere som først har fått det etter mange år.

Det jeg lurer på er om det er noen her som har negative erfaringer med omsorgsnorge, eller som kjenner noen som har det, og om dere vil dele deres historie.

Jeg mener det er en viktig ting at alle som har dårlige erfaringer med systemet deler dem med de som ikke har hatt det, slik at de får se hvor ille det egentlig er.

På forhånd takk

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg syns det er direkte flaut å se hvor mye pjatt enkelte klarer å spy ut om helt meningsløse ting, når det finnes så mange alvorlige temaer å ta tak i.

Hvorfor er det så få som skriver om noe viktig som virkelig opptar dem? Hvorfor er det så mange som syns det er viktigere å underholde i stedet for å forsøke å engasjere.

For meg virker det som om mange syns det lettere å fleipe, være ironisk og sarkastisk, enn å være seriøs. Det er kanskje fordi det er lettere å forsvare seg mot dårlige kommentarer hvis man kan si at det man sa eller påstod bare var en fleip, og ikke i fullt alvor.

Men er det ikke på tide å bli litt mer seriøse? Har vi ikke forsøkt å spøke vekk problemene alt for lenge?

Underholdning er fint det også, det er ikke det jeg mener, for som de fleste er jeg glad i å le jeg også – men hadde det ikke vært på sin plass med litt alvor også?

Men, siden dette bli så alvorlig, så er det vel heller svært få som vil bry seg med å lese det en gang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvem eller hva er det som egentlig har skylden for at verden ble som den ble, er et spørsmål vi kan diskutere i lang, lang tid uten å bli enige. Men, det spiller vel egentlig ikke så stor heller – gjort er gjort. Fortiden har vært, og samme hvor ille det som har skjedd har vært, er det umulig å gjøre noe med. Det vi derimot kan gjøre noe med er nåtiden, og da også fremtiden i samme slengen.

Da blir spørsmålet – hvem er det som har ansvaret for å rette opp i dagens sørgelige situasjon, som i aller høyeste grad er et resultat av de grove feilene som ble begått i fortiden?  

De fleste vil nok kanskje svare at det er opp til hver enkelt å ta tak i sitt eget liv og være et så godt menneske man kan for å påvirke andre i positiv retning, og det vil jeg vel også si meg enig i – men holder det? Er det nok at de som er gode sprer glede, så lenge de som ikke er gode sprer det motsatte? Hvem vinner? Hvem er flest? Hvem av sidene er villig til å gå lengst i kampen om seier – de gode eller de onde? Hvem er forresten de gode og de onde? Hva er skal til for å betegnes som ond eller god? Jeg mener ikke ond eller god som en kraft eller lignende, men ut i fra hvordan mennesker velger å handle (snilt eller slemt er vel kanskje er bedre begreper siden jeg ikke forholder meg til godt og ondt som selvstendige krefter).

I mine øyne holder det ikke med å IKKE være ond for å være god – det vil jeg heller kalle likegyldighet. For at man skal regnes som god i mine øyne, så bør man forsøke å spre godhet så godt man kan. Ikke fordi det står i en gammel bok som truer med straff hvis du ikke gjør det, men fordi man selv har skjønt eller valgt det.

Men, tilbake til ansvarsspørsmålet. Hvem har egentlig ansvaret? Og hvem har makt nok til å ta på seg ansvaret?

Jeg mener at ansvaret ligger hos alle mennesker (også kalt folket), men at det er myndighetene som har makten til å gjøre noe med det. Men er det ikke folket som velger myndighetene? – vil du kanskje spørre da. Jo det er det, men hvem er det som velger hvem folket har å velge mellom? Det er de som allerede er innenfor eller de som har nok midler til å starte en stor politisk kampanje – noe folk flest ikke har.

En løsning – slik jeg ser det – er at alle tilegner seg litt mer kunnskap om hvordan verden fungerer og hvordan historien har utartet seg, for så å revurdere sine verdier og meninger. Det er alt for mange mennesker med sterke, innlærte og arvede meninger som egentlig ikke har noe som helst hold i det de sier. Det er også alt for mange som ikke takler tanken om forandringer spesielt bra, selv om det skulle dreie seg om positive forandringer. Men skal tingenes tilstand kunne forandres til det bedre, er vi dessverre nødt til å ta oss i kragen og våge å tenke nytt – HELT NYTT.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg postet et innlegg den 16. November under tittelen ”Kjære medbloggere, jeg trenger deres hjelp” – hvor jeg etterspurte deres hjelp i form av en mail til statsministeren – i min desperate kamp for å redde en uskyldig familie fra en tragisk undergang. Selv om jeg egentlig regnet med det, var det overraskende – og en tanke skuffende – hvor få det var som tilbød seg å hjelpe, selv om det faktisk kun var snakk om å sende en mail til Jens Stoltenberg og be han om å møte meg for å svare på hvordan systemet kan bryte sine egne lovpålagte plikter og la en god og totalt uskyldig familie gå dukken.

Noen av svarene jeg fikk, mente jeg måtte utdype historien mer hvis jeg ville ha deres sympati og hjelp – og en kommentar sa bla. ”Gi oss historien og sjokkér oss. Ikke gi oss en vag bit som ikke synes mellom alle andre nyheter”. Min første reaksjon på det var ”Hæ! – holder det ikke med å si at en hel families liv står på spill på grunn av at de ikke får, og aldri har fått den hjelpen de har behov for – og krav på?”. Å møte sånne argumenter når man faktisk tilbringer hver dag med å måtte slåss mot byråkratiets ulogiske og uempatiske knekter for en uskyldig families videre eksistens kan være litt vondt, men forteller meg noe jeg egentlig visste fra før – at mennesker generelt er blitt så avstumpet av all elendigheten i samfunnet at et menneskeliv eller to fra eller til ikke gjør så stort inntrykk.

Selvfølgelig vet jeg at det finnes varme, snille og gode mennesker også, men dessverre så er det alt for få som bryr seg nok – noe verdensbildet viser helt tydelig mener nå jeg.

Min reaksjon nr. 2 var ”Ja vel, da får jeg vel fortelle historien så godt jeg kan”.

Det er en lang og meget omfattende historie, men jeg skal forsøke å fatte meg i så korte trekk som er mulig – forhåpentligvis uten å utelate noe av viktighet for helheten. Håper dere tar dere tid til å lese hele, samme hvor langt eller kort det blir.

Historien begynner med en kvinne som vokste opp i med en meget religiøs mor og far av varianten mormonere. I hele sin barndom fikk hun høre at hun kom til å brenne i helvetes evige flammer hvis hun ikke gjorde som Gud og mor og far sa. Og hele tiden ble hun fortalt at hun var født med dårlige nerver. Hun turte ikke en gang å drikke Coca-Cola da hun var i et barneselskap i frykt for straff fra djevelen.

Da hun var 19 år ble hun manipulert av menighetslederen inn i ekteskap med en 10 år eldre mann. Menighetslederen sa at dette var en mann Gud hadde godkjent og anbefalt som hennes ektemann. Sammen fikk de to gutter, men da guttene var 5 og 3 år forlot faren forsørgeransvaret og familien til fordel for en 18 år gammel elskerinne. Dette førte til at moren måtte ha 3 jobber for å forsørge guttene sine som hun elsket over alt på jord.

Hele tiden forsøkte hun å få hjelp fra staten, men for hvert avslag hun fikk ble byrden tyngre å bære. Frykten og redselen for at hun ikke skulle klare å ta vare på barna alene gjorde at hun fikk problemer med nervene, og i perioder var det så ille at hun så vidt overlevde.

Etter en tung og turbulent barne- og ungdomstid ble guttene voksne. Den eldste ble frisør, mens den yngste kjempet for å kunne leve av sin store drøm og lidenskap – komposisjon og sang, noe han hadde drevet med nesten hele livet. Begge gjorde det bra, og til tross for den vanskelige fortiden så fremtiden lys ut, men etter hvert som tilfeldighetene førte med seg den ene tragedien etter den andre, ble fremtiden ble vagere og vagere.

Den yngste sønnen jobbet hardt med musikken og på et par tidspunkt var det bare millimeter fra det store gjennombruddet, men på grunn av et dårlig management ble millimeterne omgjort til kilometer. Uten økonomi til å satse videre på egenhånd virket drømmen lengre unna en noen gang. Når man har arvet familiens fattigdom er det, om ikke umulig, svært vanskelig å få til noe som helst.

Den eldste bygde seg opp med to frisørsalonger, og kundekretsen vokste seg etter hvert stor. Alt så ut til å gå riktig retning, han kurset sammen med sin kompanjong flere hundre andre frisører og solgte inn flere av sine hårshow til en av de store hårproduktleverandørene.

Så skjedde det som skulle knuse alle drømmer og håp. Hans kompanjong var litt for sleivete i en kommentar vedrørende en beryktet torpedo og ble ilagt en æresbot på 20,000 kr. Brødrene prøvde å hjelpe og tok kontakt med torpedoen for å forsøke å snakke ham til fornuft, men resultatet var at han rettet sine trusler mot de også.

De tok da kontakt med politiet for å be om beskyttelse. Politiet svarte med at det ikke var noe de kunne gjøre fordi de ikke hadde noe på han, men at det var lov til å forsvare seg. Den eldste spurte hvordan man skulle kunne forsvare seg mot en livsfarlig torpedo uten våpen, og om han var nødt til å skaffe seg et for beskyttelse. Svaret han fikk, var at det kunne de ikke anbefale, men som de hadde sagt tidligere så var det lov å forsvare seg.

Presset ble etter hvert for mye for den eldste, så han tok kontakt med sykehuset og ba om å bli lagt inn. Han forklarte at han måtte ha hjelp for å overleve, at presset var så stort at han vurderte å ta sitt eget liv. Svaret han fikk var at han måtte oppsøke legevakten først, noe som gjorde ham opprørt, så legen la på røret!!

Da han hadde kommet til legevakten som åpnet 2 timer senere oppfattet psykiateren der at det var behov for å få han innlagt. Han ringte sykehuset og snakket med den samme legen som tidligere hadde avvist, men ble møtt med den samme likegyldigheten, og fikk beskjed om at han måtte be pasienten om å ta kontakt med sin psykolog dagen etter.

Samme natten satte han pistolen mot hodet og trykket av.

Etter sin brors tragiske selvmord bestemte den yngste seg for å drive brorens livsverk videre, dette til tross for at han slet med store fysiske smerter etter et liv med mange skader og ulykker. Han jobbet hardt for å drive salongen i sin brors ånd, men etter noen få måneder ble han på kynisk vis skviset ut av brorens kvinnelige kompanjong som benyttet seg av forkjøpsretten hun hadde som partner i firmaet, enda hun hadde lovet at selvfølgelig skulle han få drive brorens salong.

Etter et langt liv fylt med motgang og smerter opplevde han nå å miste alt han hadde. Først broren, så gikk en stor musikk-kontrakt med Asia dukken pga av managementet, så brorens salong og til slutt vennene. Det ble til slutt for mye for han også så han la løkka rundt halsen og slapp bena under seg. Han ble reddet av naboen som løftet han ned i siste sekund. Sittende på sengen i samtale med naboen, ble han oppringt av politiet som lurte på om det gikk bra med han, og om han kunne komme ut å prate litt – noe han sa ja til. Da han kom ut ble han overfalt av 7 stk bevæpnede terrorpolitimenn, som kastet han i bakken og rettet våpnene mot hodet hans. Han ble tvangsinnlagt på Gaustad og måtte tilbringe natten i reimer!?

Dagen etter ble han kastet på gata, uten fem øre og uten annet tilbud om oppfølging bortsett fra et 10 timers klippekort på DPS. Etter dette ble han overlatt til seg selv og sosialkontoret, men han ga ikke opp og fortsatte å jobbe med musikken. Han startet sammen med en annen, et eget musikkstudio hvor de jobbet hardt for å få det til, men på grunn av den dårlige økonomien gikk det sakte men sikkert mot slutten av driften. Han ble da lurt av en kvinne som påstod at faren skulle spytte inn 300,000 kr for å redde studioet. Pengene kom selvfølgelig aldri, og igjen ble skuffelsen et faktum.

Etter at han hadde gått 10 år på sosialhjelp, søkte han uføretrygd. Både fysikken og psyken var kraftig redusert av den brutale historien og det var så vidt han klarte å stå oppreist på grunn av alle smertene som rev og slet i kroppen. Møtet med trygdevesenet ble hardt og nådeløst, og først etter et par år ble det innvilget. Det var på dette tidspunktet jeg tok på meg oppgaven å hjelpe så godt jeg kunne. Vi oppsøkte flere spesialister og oppnådde til slutt å få dokumentasjonen som beviste at han ikke bare var ufør, men ung ufør. Fylkestrygdekontoret gikk i mot det lokale trygdekontoret og forlangte enda en vurdering – noe som førte til at han til slutt fikk status ung ufør, med uføretidspunkt satt til 16 år, og dette fikk han først i en alder av 34 år, etter å ha søkt hjelp i 14 år!!!

At han ble ung ufør hjalp lite så lenge den økonomiske støtten så vidt gikk over hva han hadde fått på sosialkontoret, og den latterlig lave etterbetalingen han fikk ble spist opp av sosialkontoret som ville ha tilbake det de hadde hjulpet med. Så økonomisk var vi like langt.

Dette førte til at han ikke lengre hadde råd til å bo i den leiligheten han bodde i, så i tillegg til alle de andre problemene, sto han nå uten et sted å bo.

Uten den økonomiske støtten han trengte, og uten den nødvendige hjelpen mot de fysiske plagene, ble de psykiske utfordringene tøffere og tøffere. Tankene om å ta sitt eget liv for å slippe unna de enorme smertene kom tilbake.

Vi tok kontakt med ordføreren og helsesjefen i kommunen og fortalte hele historien. Vi ba om hjelp til å løse situasjonen. De ble rystet og sa de skulle gjøre hva de kunne for å hjelpe, men det skulle vise seg å være tomme ord. De gjorde som alle andre og skyldte på at systemet var for dårlig. Kommunen sa at det eneste de kunne gjøre var å tilby kommunalt startlån og tilskudd. Men siden han hadde så liten trygd kunne han ikke få så mye, så det begrenset utvalget av bolig betraktelig. Etter et års søking etter bolig ga jeg beskjed til ordføreren om at det var umulig å skaffe en bra nok bolig til den summen vi hadde til rådighet og at de var nødt til å finne mer penger. Han sa nok en gang at han skulle gjøre så godt han kunne, men nok en gang var ikke det bra nok.

Dagen før 5 års dagen til brorens selvmord, fikk den yngste et kraftig sammenbrudd hvor livet hans sto i stor fare. Psykiateren hadde avsluttet kontakten og kjæresten hadde gjort det slutt. Det utviklet seg til en kraftig diskusjon i morens hus og politiet ble tilkalt av naboen.

Da politiet kom hadde han reist til musikkstudioet for å forsøke å hente seg inn igjen Politiet kom etter, og frykten for å få samme behandling som sist han hadde det så vond at han ville dø, utløste panikkangst og gjorde at han virkelig fryktet for sitt eget liv.

Han motsatte seg politiets anmodning om å bli med dem, og han skal da i følge politiet ha slengt ut et par tomme trusler. Det ble tatt ut siktelse, og i rettsaken ble han dømt av en dommer som ikke en gang ville høre på vitnene. 14 dagers fengsel var resultatet.

Saken ble anket, men da ankesaken kom opp var han så psykisk svekket av at hans psykiater hadde avslått å vitne, at han ikke orket å møte. Han fikk en sykemelding på legevakten, som straks forstå at han var syk. Retten godtok ikke sykemeldingen og kjørte saken uten at han fikk forsvare seg. Dommen ble omgjort til betinget, men han var fortsatt dømt som en trussel. En trussel!! Et av de snilleste og mest omtenksomme personer jeg noen gang har kjent eller møtt.. Den eneste jeg har møtt som er villig til å gå hele veien i kampen mot systemets grusomheter, og kjempe for fred og rettferdighet.

Historien er veldig forkortet, men jeg ser ikke hvordan få med alt som har skjedd i familiens liv uten å skrive en bok om det. Det har vi allerede gjort, og boken heter ”VENDEPUNKTET …er verden som du tror?”. Det er i hovedsak en samfunnskritisk motivasjonsbok, men vi har tatt med våre personlige historier for å vise andre mennesker at det går an å oppleve en enorm motgang, og allikevel være positiv og fremtidsmålrettet. Vi tar også opp det vi mener er de største paradoksen i verden og livet.

Situasjonen pr i dag er som følger:

Jeg har sendt brev til Statsministeren, helse- og omsorgsministeren, justisministeren og riksadvokaten – uten å ha fått noe svar enda. Sendte brev for 3 uker siden hvor jeg fortalte det som det var – at det sto om liv og død.

Jeg har sendt klage til helsetilsynet, og bedt dem om å ta tak i saken snarest, men heller ikke der har det skjedd noe enda.

Moren har kjempet siden den eldste sønnen tok livet av seg, for å få sykehuset til å innrømme feil, og for å forhindre at det samme skjer med sønn nr. 2. Hun har en koffert med dokumentasjon, men har blitt avvist av både helse- og justisdepartementet.

Hun har vært hos flere pasientombud og hos de fleste uavhengige organisasjoner, men ingen har villet eller kunnet hjelpe. Hun er helt utslitt av kampen og sliter med både fysiske og psykiske smerter.

Den yngste, som har slitt med store smerter etter bla bilulykker og blind vold, har endelig fått kartlagt litt av skadeomfanget av russiske professorer (som har lest de samme MR bildene som de norske legene) – som viser skader i alle nakkevirvlene, skader på sentralnervesystemet, skader på det limbiske system, en cyste i hodet – men han får fortsatt ikke hjelp, og dette er bare skadene på hode og nakke. Resten har han ikke fått utredning for en gang!!

Han har en meget vanskelig og særdeles tøff historie, men allikevel kjemper han alt han makter. Til tider er kampen så hard og avslagene så brutale at han mister lysten på å leve. Hvordan klare å se lyst på fremtiden når man blir fratatt alle håp om et godt liv? Hvordan beholde troen på at det finnes rettferdighet og godhet når systemet beviser det motsatte?

Hvis vi ikke får hjelp snart vil han høyst trolig dø, og moren miste sin andre sønn – noe som kommer til å ta livet av henne.

Noen vil kanskje påstå at man får da hjelp hvis man spør, og at det kan da ikke være så ille at systemet lar mennesker dø. Til dere vil jeg si at der tar feil og at dere er nødt til å åpne øynene å se hva som foregår.

Alle vet at det er mange som går til grunne fordi de ikke får den hjelpen de trenger og har krav på, men ingen gjør nok for å forhindre at det utvikler seg i negativ retning. Det må bli slutt på systemets likegyldighet en gang for alle og det er kun vi, folket som kan sørge for at forandringene kommer..

Så jeg spør dere ydmykt nok en gang hjelp mine kjære medbloggere, kan dere være så vennlige at dere tar dere den tiden det tar å sende en mail til statsministeren på denne adressen – statsministeren@smk.dep.no – og be han om å møte meg (Håkon Høie-Pedersen).

Hvis det skulle være noen som fortsatt lurer på noe, kan de sende meg en mail og jeg vil sende dere e-bok versjonen av ”VENDEPUNKTET …er verden som du tror?”.

På forhånd tusen takk for hjelpen

Vennlig hilsen

Håkon R. Høie-Pedersen  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan ikke få sagt nok HVOR enig med deg TankeFullAvTankeTull i det meste du skriver, men jeg syns det er litt festlig at du ramser opp min blogg (er verden som du tror? og www.pointofreturn.org) sammen med religiøse sider både du og jeg mener er fanatiske.

  #1 Kommentar fra TankeFullAvTankeTull:

Sjekk ut for kristen/religiøs propaganda:

Moral
Stud.Theol.Kyllingstad
Jesus-Bloggen
Jeg – En Kristen
BG
En verden som du tror? (ikke misforstå denne – Gå til www.pointofnoreturn.org)

…og flere…

 Når jeg så det visste jeg ikke helt om jeg skulle ta det som en fleip eller fornærmelse, men jeg valgte til slutt å le.

Jeg vil – som deg (hvis jeg oppfatter deg rett) – ha et samfunn basert på viten og ikke tro. Jeg syns det er meget ironisk hvis du faktisk TROR at jeg TROR. Hadde du bare visst HVOR mye jeg ler når jeg tenker på hvor mye du hadde ledd hvis du hadde blitt kjent med meg og min kompanjong (som forresten også fikk seg en god latter da jeg fortalte han det) . Jeg syns uansett det er enormt bra at du tar opp de temaene du gjør. Jeg håper du etter hvert vil bryte anonymiteten og stå frem med meningene dine. Det er viktig at noen tar opp trosspørsmålet i det offentlig på en seriøs måte. Det er det jeg og min kompanjong prøver, men det ser jeg jo at lett kan missforståes og forveksles med religiøs fanatisme.

Jeg syns ikke egentlig at det er rart, for man er jo som oftest vant til at det kun er religiøse, og så vidt de og, som gidder å kjempe for noe annet enn seg selv – og da kanskje bare for å kjøpe seg billett til paradis.

Jeg har så lenge jeg kan huske, undret meg over alt og har derfor brukt store deler av mitt liv på å forsøke å tilegne meg så stor forståelse jeg kan om livet og verden, og pløyd gjennom det meste som har blitt presentert som sannheter, kun for å finne ut at jeg ikke forstår en dritt av noe som helst. Jeg ser hva som skjer, men jeg skjønner ikke en dritt av det. Jeg hører og ser hypnotiserte mennesker som underkaster seg statsoverhoder, prester og andre makt- og kontrollsyke selvutnevnte såkalte ledere. Jeg ser med bind for øynene at mennesker ikke er noe annet en dyr, en videreutviklet apekatt som har hevet seg over naturen og utpekt seg selv til universets midtpunkt og mening – enda alt(et) tilsynelatende ikke har noen mening. HVORDAN kan noen tro at det er en mening?? I så tilfelle så er det jo det som skjer som er meningen…og hvilken mening gir det??? Krig, elendighet, sorg, fortvilelse, smerte, sorg. Hvilken mening gir det?? Ja jeg vet det finnes glede, lykke og mange, mange andre gode følelser også, men det gir ikke noe mer mening i min logikk.

At en eller annen kraft plutselig får lyst til å skape seg et univers, med milliarder på milliarder av stjerner og planeter, møysommelig plassert rundt i sine respektive galakser, og at han – eller det, eller kanskje til og med hun – skaper noen rare skapninger i sitt bilde og kaller det mennesker – og at disse menneskene skal gå gjennom alle slags tenkelige sadistiske tester som straff for at de er skapt syndende og ufullstendige av en ufeilbarlig allmektig god skaper, er ikke logisk for meg , og gir ingen mening what so ever. Hvis noen da prøver seg med å si ”Gud kan ikke forklares med logikk”, da må jeg dessverre bare si at du er nok et sørgelig offer for trosargumentpropagandaen.

Jeg kan ikke få sagt nok ganger HVOR oppgitt jeg blir av å høre mennesker som forteller at de virkelig tror på eldgamle skrønehistorier med hele sin sjel, når de høyst sannsynligvis ikke har det de kaller sjel en gang.     

Jada, selvfølgelig vil vel noen finne på å si at det er fordi satan styrer – men bla bla bla. Jeg kan ikke få sagt HVOR lei jeg er av å høre dårlige argumenter. ”Det må jo være mer mellom himmel og jord enn det vi kan oppdage med våre bevisste sanser” – selvfølgelig er det mer enn det vi kan sanse (i følge de fleste kosmologer er det bare 4% av universet som er materie), men det betyr ikke automatisk at det eksisterer noe som har skapt det usansbare, eller at det usansbare har en mening eller et mål – bevisst eller ubevisst.

Jeg kan ikke få sagt HVOR lei jeg er mennesker som prøver å spre sine eventyr om altet som sannheter.     

HVORDAN kan noen være så selvgode, eller føle seg såååå spesielle at de faktisk tror at livene deres har noen annen mening enn den meningen man gir det selv? Eller at hele det vi kaller universet, er skapt for at vi usle egoistiske små krigende pissmaur skal vise oss verdige en plass i paradis, for å leve i evig kjærlighet??? Nei ærlig talt, for noe sprøyt! Livet er nok ikke så rosenrødt. Vi kan ikke være så naive at vi tror at altet er til KUN for at vi mennesker skal gå gjennom det her!! Verden styres av griske, gale og maktsyke menneskeaper som bruker alle midler for å beholde det grepet de tok for lenge, lenge, lenge siden. Hypnose og massekontroll er teknikker verdens ledere har kjent til og forsket på i årtusner.

Tall fra forskning påstår at ca. 60% av alle mennesker er lett hynotiserbare, Men med tanke på hvor mange som tror på et eller annet, så kan det slik jeg ser det tyde på at det er flere.

Nei, gidder ikke bruke mer av tiden min på skrive om noe som ikke eksisterer.

KNIPS..

ER DERE VÅKNE NÅ?

Jeg skrev et innlegg i går hvor jeg ba om hjelp til å få ordnet et møte med vår statsminister. Jeg har nå forstått at dette var litt mye å be om, så lenge det bare var snakk om å redde livene til en uskyldig familie som ikke har fått den hjelpen de trenger og har krav på.

Jeg beklager også for at jeg igjen og igjen kommer til å poste innlegg, hvor jeg utrykker min forargelse og frustrasjon over samfunnet vi alle lever i, selv om jeg vet at de fleste driter i det så lenge de har det greit selv, eller har sine egne meninger om hvordan ting burde, skulle eller kunne ha vært.

Jeg beklager på det sterkeste at jeg på grunn av omstendighetene er tvunget til å være alvorlig, kritisk og seriøs i det meste jeg skriver. Jeg er egentlig tvers igjennom en positiv og konstruktivt tenkende person, som driver med selvutvikling, motivasjon og coaching. Men dette har jeg dessverre ikke tid til å fokusere på her, da jeg anser det som viktigst å spre det jeg mener er skyggesidene av verden og livet.

Ja, jeg er nok litt sarkastisk av meg – men det er vanskelig å la være når jeg opplever at så mange mennesker driter i alt annet enn seg selv.

Har du god samvittighet?

Prøver du virkelig så godt du kan å gjøre en god forskjell?

Ser du på andre mennesker som like viktige som deg selv?

Syns du verden er som den burde ha vært?

Hva har du tenkt til å gjøre med det?

Det er svært få mennesker jeg har møtt i mitt liv (og jeg har møtt ganske mange) som er villige til å ofre noe av seg selv for å prøve å bidra til forbedringer for andre enn seg selv.

Jeg har allikevel et håp om at de aller fleste er gode mennesker innerst inne, det er bare så synd at de fleste har så store forsvarsmurer som gjør at de ikke vil høre fra andre hva de kan gjøre og tenke for å bidra til et bedre samfunn.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende