Åpne øynene…er verden som du tror? Se på verden rundt deg…hva ser du? Syns du det ser ut som at verden er på riktig vei? Syns du verden er syk? Syns du verden er vanskelig/umulig å forstå? –I så tilfelle er det virkelig ikke rart – vi vet ikke en ”dritt” om universets/altets opprinnelse eller eventuelle hensikt. Vi vet ikke egentlig hva noe er – vi har kun forsøkt å sette omgivelsen og oss selv i system.

Vi er helt ute å kjøre, og det er STOR sannsynlighet for at vi havner i grøfta. Men hvorfor er det slik? Hvordan ble jorden helvetes forgård?

Helt fra mennesket ”valgte” å leve i store flokker etter den siste istid, har lederne (konger/keisere/høvdinger/prester) søkt de beste måtene å holde flokken samlet (også kjent som massekontroll) slik at de kunne gjøre seg større og mektigere. Dette var nødvendig for at flokken skulle overleve kampen mot de andre flokkenes gener. Etter hvert som de ble større, vokste også egoet og stormannsgalskapen til nye høyder, og metodene ble også stadig mer brutale. De av folket som gikk i mot makthaverne endte som regel opp som døde.

Deres våpen nr. 1 er frykt. Og noen av metodene de har brukt for å få folket til å frykte, er fysisk og psykisk vold og religion.

I en eller annen grad, på et eller annet nivå, er vi alle hjernevasket eller manipulert til å bli den vi tror vi er, i tillegg til den vi føler vi er. Helt fra vi blir født blir vi opplært/manipulert til å følge den rådendes makts fastsatte mål, normer og krav. Barnehage, barneskole og ungdomsskole er alle metoder for å forme folket, slik eliten vil ha dem. Slik er det, og slik har det alltid vært. Historien, og nåtidens maktspill mellom nasjonene, er der for alle som vil se.

Samfunnsmakten har alltid tilhørt de rikeste og sterkeste, og de aller fleste samfunn er bygd på disse menneskenes idealer og tro.

Den sterkestes rett har rådet menneskeheten fra den dagen vi klatret ned fra trærne for å være med å kjempe om makten som planetens herskere. Vi har drept og herjet oss frem dit vi er med alle mulige midler. Svik, griskhet, egoisme og ren dyrisk krigføring er alle velbrukte fenomener i menneskehetens utviklingshistorie, og det er i dag kanskje større enn noen sinne. Verden har kanskje aldri vært så langt fremme, men den har heller aldri vært så gal og porøs heller. Det skal ikke mye til før hele samfunnsstrukturen kollapser, bare se på hvor lite som skal til i verden før børskursene skaper panikk i verdensøkonomien. Hva om en kraftig solstorm, kraftigere enn noe vi tidligere har opplevd eller kunne ha forestilt oss, hadde slått ut alt vi har av elektrisitet på hele kloden, over flere måneder – ja kanskje til og med år. Hvordan ville verdenssamfunnet ha klart seg da? Hvor lang tid ville det ha gått før det ble fullstendig kaos, med rivaliserende flokker som kjemper for makt og overlevelse?

Menneskeheten har alltid vært offer for gale lederes visjoner om makt og herredømme. Selvfølgelig er det ikke alle som er en del av det systemet dårlige/onde, de fleste handler da virkelig som regel i god tro, og fungerer kun som systemansvarlige, også kjent som byråkrater og funksjonærer. Slik jeg ser det så finnes det da flere snille og ”gode” mennesker enn slemme og ”onde” – men problemet er at de snille lar seg herse med av de slemme. Slik har vi da vel alle sett at det fungerer så å si over alt i samfunnet forskjellige sjikt. Det er kamp om de ”beste” plassene. Vil du ikke være med og kjempe så får du heller ikke en ”god” plass, og må ta til takke med det du blir tildelt av rester.

Skal menneskeheten noen gang finne fred, så må de finne enighet. For å finne enighet, er de nødt til å forholde seg til fakta. Selvfølgelig skal alle få beholde sin individuelle og unike fantasi og kreativitet, det er det da ingen som har rett til å forsøke å kontrollere, men det er viktig å være seg bevisst det ansvaret vi har om å være kritiskvurderende til egen tanke og handling. Man bør jevnlig stille sin overbevisning til kritisk vurdering, målt opp mot den gjeldene tids kunnskap og informasjon.

Jeg vet at mange vil si seg uenig med meg, men i hva? At det er krig, at det er dårlige og egoistiske ledere? At det ikke finnes svar på livets og universets/altets gåte? At den beste løsningen for menneskeheten er samarbeid? At det ser ut som om verden er på sammenbruddets rand? At vi kun er hva vi velger å være? At vi ikke kan tro oss til sannheten om virkeligheten? At vi må legge tro til side og søke å ta tak i situasjonen på den mest rasjonelle og mest hensiktsmessige måten for allmennheten?

Hvis du er uenig, er du uenig i det jeg sier eller bare i måten jeg sier det på? Hvis du innehar en sterk tro på noe av det jeg avfeier som fantasier eller usannheter, så skjønner jeg selvfølgelig at du er uenig. Hvis du tror på noe ”overnaturlig” (som for øvrig aldri har vært bevist), så skjønner jeg at du ser på verden og livet på en annen måte. Hvis du tror at det foregår en kamp i universet mellom gode og onde krefter, og at din sjel er en del av dette spillet om en høyest mulig plassering i livet etter døden  – ja da skjønner jeg virkelig at du mener jeg tar feil, for det mener jo som sagt ikke jeg.

Slik jeg ser det er det egentlig uhyre lett å lage en bra verden i samarbeid. Det eneste som skal til er ydmykhet for å se feilene for det de er, og vilje til å gjøre det som må til for å forandre dem. Men da må vi først bli enige om hva som er rett og galt, og hva vi kan/skal forholde oss til som objektiv virkelighet.

Det er – samme hvor klisjé-aktig det høres ut – opp til oss alle om vi vil godta verden som den er eller gjøre noe med det. Det er vi som til syvende og sist har ansvaret for å rydde opp i våre egne feil. Det er vi som må sette ned foten og si at nok er nok, at vi ikke finner oss i krig og urettferdighet lengre, at vi vil ha et system som skal fungere for folkets beste, vi ikke lengre nøyer oss med adelens smuler.

Så min oppfordring til alle mennesker i hele verden, sett ned foten NÅ. Ikke godta de dårlige ledernes bortfoklaringer og overtramp Aksepter at vi ikke vet. Fortsett og fantaser og vær kreative og snille og gode. Slutt og ta tro som sannhet, og søk heller sannhet i kunnskap. Slutt å hat hverandre, vedkjenn dere at vi alle med stor sannsynlighet kommer fra samme sted og at vi burde anse hverandre som en stor slekt. Slutt å drep hverandre: Det spiller ingen rolle om det kalles krig og utføres av ledere – drap er drap.

Vedkjenn det faktum at du er en helt unik sammensetning av livet, med en unik mulighet til å påvirke dine omgivelser på en god eller dårlig måte – men vedkjenn deg også det faktum at det er alle andre også. Vi er alle like mye/lite verdt, og vi kan alle velge hvilken betydning vi vil at våre verdier skal ha på våre omgivelser.

Du velger om du vil godta verden som den er og la det gå som det går – eller om du vil gjøre det du kan for å bidra til å finne bedre løsninger for alle. Valget er ditt om du vil være egoistisk og kun vurdere helheten ut i fra hva som er best for deg og det du bryr deg om – eller om du vil forsøke å være med å finne frem til en bedre løsning for alle.

Fred i verden er ingen fantasi eller utopi, det er bare nok en propagandaløgn for å ta fra mennesker håp og kampglød – det kan bli en realitet hvis alle nekter å drepe. Det starter med deg og meg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er et svar til kommentar nr.90 – Sandri - i innlegget "Gud er død!", på GAL MANNS RALLING

Sandri sier:Med all respekt mener jeg det er her du går i den største fellen i kommunikasjonen din. For meg er det en beklagelig brems hos deg som framstår som et menneske i framdrift med en visjon om en bedre verden samt mot til å handle. Slik jeg oppfatter deg har du en reflektert og sunn holdning til verden og livet. Jeg opplever deg som et godt med-menneske. At du mener all tro er løgn er helt ok. Jeg bryr meg ikke om at du er uten tro til tross for at jeg selv har en. Jeg bryr meg ikke om at Tankefulletullemainnen her mener jeg er en idiot. It takes one to know one

Jeg svarer.Dette høres kanskje rart ut for mange, men jeg mener ikke at absolutt alle som tror på et eller annet er idioter – MEN ja, jeg mener generelt at all tro er "idiotisk". Jeg kunne sikkert ha funnet et annet ord, men å beskrive noe jeg ser på som "negativt" med  lovord blir feil for meg. Samme hvordan, og med hvilke ord, jeg forklarer mitt syn vedrørende noe jeg mener er feil eller dårlig – vil det så og si ALLTID utløse en følelse av angrep. Om jeg kaller det dumt, idiotisk, latterlig, tåpelig, patetisk, løgn, usannheter, fantasi, eventyr ol. så vil de fleste som tror på et eller annet føle seg støtt på et eller annet nivå – slik som du på en måte viser meg her at du gjør.

Du må ikke tro at jeg sier disse tingene uten å ha grunnlag for det. Jeg har selv vært på søken etter svar som ikke finnes. Jeg har selv "lullet" meg inn i håpet om at det er noe mer – en god kraft. Men etter mange års søken blandt de "sannheter" som presenteres, klarte jeg å dra ut essensen og finne løgnen.

Jeg gjør alt jeg kan for å være et respektfullt og godt medmenneske, og for meg innebærer også det å fortelle om de tingene jeg ser er feil/galt – selv om de jeg forteller det ender opp med å syns at jeg er en dust. Slik verden fremstår med all sin galskap, er for meg det største beviset på at det ikke finnes en "god" og/eller "intelligent" kraft. Det finnes ikke gode nok motargumenter for at jeg skal forkaste min bevissthet om virkeligheten. ”Guds veier er uransaklige”, ”Vi er her for å lære”, ”Kjærlighet er svaret, og Gud er kjærlighet”, ”Det er fordi mennesker har valgt feil med sitt frie valg at Satan nå styrer”. Dette er i mine ører kun reinspikka pjatt. Som om altet er til KUN for at vi mennesker skal lide og lære pga. våre feil – slik at vi skal kunne oppleve evigheten i gjennomstrømmende kjærlighet? -Nei selvfølgelig er det ikke sånn. Livet er ikke et fantasieventyr – livet er virkeligheten.

Sandri sier:”Men du stopper en mulig prosess mellom mennesker med å stadig leve i den illusjonen av at din vei er den beste/fornuftigste/mest logiske – og uten løgn.”

Jeg svarer:Hvor får du dette fra? Jeg har da vel for pokker aldri påstått at jeg har funnet opp virkeligheten. Men ja, jeg kan nok virke som om jeg mener at jeg vet bedre, og ja det mener jeg også at jeg gjør på mange punkter – men NEI, jeg har aldri påstått å ha noe mer svar på noe det ikke finnes svar på. I hvertfall ikke på nåværende tidspunkt.

Jeg ser ikke ned på mennesker som tror, og jeg har da heller aldri noe som helst problem med å behandle en troende med respekt, det burde du ha fått med deg – men hvis/når en troende absolutt vil måle sin tro mot virkeligheten, så sier ikke jeg at jeg tror de tar feil, så lenge jeg vet de tar feil.

Selvfølgelig vet jeg at det kan være ett eller annet som har en eller annen slags øverste funksjon i altetes oppbygning – men jeg vet med full sikkerhet at dette ikke samsvarer med de religiøses definisjon på den/det/eller hva det enn måtte finne på å være.

Sorry, men sånn er det. Du kan tro hva du vil, men da burde du også være real nok til å innrømme at det bare er en fantasidrøm også.

Sandi sier:”Jeg tør påstå som blogger her, at ingen av oss vet noenting om livets sannheter før vi dør. Dør vi og thats that så er det slik. Dør vi og sjelen havner i himmelen – helvete – på ferie i Pleiadene, i en annen dimensjon hvor en gjennomgår nettopp levde liv og gjør seg klar til neste…blablabla…så finner vi nok ut av det og”

Jeg svarer:Ja det gjør vi nok – eller ikke. Hvis det ikke er noe så vil vi jo heller ikke kunne finne det ut.

Hva er det som gjør at du setter noe menneske – et stakkars lite kryp i den store sammenhengen – så høyt at du faktisk velger å tro på en menneskeskapt forklartingsmodell, som ikke engang kan etterprøves, – så høyt at du legger din lit til det?

Det er spennende med eventyr og fantasi, men jeg syns for pokker ikke at noen skal kaste bort livet sitt på det.

At SÅ mange mennesker kaster bort livene sine på å søke eller finne svar som ikke eksisterer, mener jeg også er den største grunnen til at verden ikke utvikles nok i positiv retning

Hvorfor skal man ikke kalle noen idioter hvis man mener at de er det? Mener du for eksempel at det ikke finnen idioter? –I så tilfelle hvordan kan verden da fremstå som så idiotisk? Selvfølgelig fordi det finnes mange idioter. Hvorfor har så mange problemer med å innrømme at de gjør idiotiske ting. Hvorfor har så mange mennesker så stort behov for å føle seg så prektige og feilfrie? Hvis jeg gjør noe idiotisk, så er jeg selv den første til å påpeke det, og hvis jeg ikke ser det selv og noen andre forteller meg det, så vurderer jeg om det er noe i det, og hvis det er det så sier jeg meg takknemmelig.

Sandri sier: ”I mine ører lyder det du sier like dumt og fantatisk som enkelte kristne her inne preiker om. Du sier det er opplysning og jeg beklager, men kjøper ikke det svaret. Det de sier( de kristne fantatikerne) er – du kan velge hvilken vei du vil, men det er bare min vei som er sann og riktig, bare vent så skal du se."

Jeg svarer:Dette er da et pluss i mine ører, du innrømmer jo her at du syns at noe er dumt, så hvorfor skulle ikke jeg kunne synes at noe er idiotisk.

At du ikke ”kjøper” det svaret, er vel også grunnen til at du fortsatt er på søken etter svar som ikke finnes. Du må gjerne kaste bort tiden din på å fortsette å lete for min del – men grunnen til at jeg forsøker å formidle det jeg mener å vite at er kunnskap til for eksempel. Deg, er at jeg ser at det er veldig mange gode, fine og oppegående mennesker som søker/tviler/tror – ja tenk deg det, jeg syns faktisk at mange som tror er oppegående selv om jeg mener at det de tror på er feil/Idiotisk.

Som jeg har forsøkt å forklare mange ganger – jeg mener ikke at MIN vei er den eneste, men ja, jeg mener å ha funnet en vei som er langt mer hensiktsmessig og ”riktig” enn de som har blitt meg vist av de som hevder å inneha sannheter om altet.

Jeg syns du virker – vel faktisk er jeg overbevist – om at du er et godt menneske med mye kunnskap om mennesker og livet – men som sagt jeg er også overbevist om at du er inne på et villspor. Jeg kan godt vise deg veien tilbake, men siden du blir fornærmet når jeg tilbyr deg å vise hvor veien er, så er det lite jeg får gjort for at du ikke skal virre rundt i skogen.

Synd at du ser på meg som en halvgal fanatiker, når jeg faktisk bare vil vise en bedre vei enn den du har funnet, og det vet jeg for jeg har gått dem begge.

Beklager hvis jeg støter deg, det er virkelig ikke meningen:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De fleste mennesker har et eller annet de tror på, noe de forholder seg til i sitt liv, noe de ikke vet, men noe som de allikevel føler. For mange vil dette være i form av en religion, for andre kan det være en ideologi, mens for andre er det kanskje vitenskapen som tar rollen som livets rettesnor.

Men hva kan vi egentlig tro på? Hva kan vi vite? Hvis jeg hadde ventet svar ville jeg nok fått mange overbevisende formuleringer, mange diffuse beviser og drøssevis av kalde fakta. Fakta om at jorden er rund og går rundt solen. Solen er en stjerne som ved fusjon avgir energi, energi er kraft, og den største kraften av dem alle skal visstnok være Gud, for det står det i bibelen.

Universet påståes å være mellom 13 og 15 milliarder år gammelt og det rommer tilsynelatende mer enn vi kan telle, sikkert også mer enn vi kan tenke. Hva er det å tenke? Hva er utenfor universet? Er det noe som faktisk kan bevises? Mange mennesker vil sikkert tenke ”spiller ingen rolle for meg, så lenge jeg vet at det er sant”. Hvordan kan en vite om noe er sant selv om det ”føles” riktig, og hva er en følelse? -Kanskje følelsene våre bare er instinkter og forsvarsmekanismer for å føre den evolusjonen et hakk videre. Men hva er instinkter og forsvarsmekanismer…og hvor er videre?

Spørsmålene er mange og dessverre langt flere enn det finnes gode svar. Men bedre løsninger enn det dagens samfunn tilbyr må det da vel finnes.

Hvilke alternativer skal vi velge, hvem og hva skal vi velge å forholde oss til? Og ikke minst hvorfor? Hvilke valg man tar kommer selvfølgelig an på hvilket svar man innerst inne forholder seg til som holdepunkter i sin virkelighetsoppfatning. Er alt en tilfeldighet? Eller har hver enkelt bestanddel av det for oss så uforståelige enorme universet en bestemt rolle i en ”høyere” sammenheng?

Noen påstår å ha svaret, men hvordan kan disse noen påstå å ha svaret, når de faktisk ikke kan legge frem beviser, jo fordi de ”føler” det i seg – og da må det jo være sånn.

Mange mennesker har gode svar, gode svar på hvordan man på best mulig måte kan løse et problem, men ikke nødvendigvis for at vi er skapt av en ”Gud”.  Men etter å ha møtt mange problemer så utvikles problemløserevnen betraktelig, og det er vel ingen dyrerase som har møtt så mange problemer som mennesket, eller rettere sagt homo sapiens sapiens, som betyr mennesket som vet at det vet. Og det er vel det som er det aller største problemet vi som mennesker må møte hver dag, hver gang vi ser oss i speilet. Hver gang vi tenker, hvorfor er jeg her, hvilken hensikt har jeg? Vi vet at vi vet, også vet vi ikke hva det er å vite, for vi ”Vet” ikke hva det endelige svaret er. Og siden vi da ikke vet så må vi tro.

Men, er vi mennesker virkelig så fantastiske at vi trenger en personifisert skaper, og vil ikke da denne ”skaperen” være enda mer fantastisk at det nesten bør stå en skaper bak ”skaperen”.

Dette er en vesentlig innspillende faktor i menneskers usikkerhet angående de eksistensielle spørsmål, for vi mennesker klarer verken å forestille seg at universet er uendelig, eller at ”altet” faktisk har en ende.

Denne erkjennelsen er vi mennesker ”nødt” til å forholde oss til i den verden og det kosmos som vi til enhver tid befinner oss i.

Så lenge vi faktisk ikke vet hensikten med vår eksistens – eller om det i det hele tatt eksisterer en hensikt –  så holder det faktisk ikke å tro, selv om denne troen ”føles” riktig og ekte.

Har alt en hensikt, eller er alt tilfeldig? –Eller er det ingen av delene?

Hva er ekte, og hva er fantasi, og hvor høy er validiteten i våre følelser?

Det er lett å forstå forvirringen i nåtidens samfunn, når de mange vanskelige spørsmålene mangler fullgode svar – og siden vi ikke har noe i nærheten av hva som kan kalles beviser, velger mange å ta det svaret som ligger dem nærmest hjertet, eller det som føles mest riktig der og da.

Hvorfor kan vi ikke bare innrømme at vi ikke vet? Hvorfor må så mange ha et eller annet svar å forholde seg til? Er ikke livet meningsfylt nok hvis det ikke finnes en overordnet mening?

Siden mange mennesker ikke er sterke/opprørske nok til å ha ”tro” på seg selv, så har de samlet seg rundt sterkere mennesker, ledere. Men hva gjør et menneske til en leder? Og hva er en god leder? Er en god leder en som gjør ”alt”, hva nå enn det måtte innebære? Eller er en god leder en som er upartisk og objektiv, med tanker om at alle fortjener en like stor rolle og mening i ”samfunnsspillet?

Uansett hva slags leder det er snakk om, har de alltid forsøkt å påvirke sine underordnede om at de har den beste måten å se og gjøre ting på. Dette har de brukt alle nødvendige midler for å formidle og etter hvert blir også deres påstander akseptert som udiskutabel sannhet.

Sannheten om altet er det ingen som har, og det beste vi kan gjøre – slik jeg ser det – er å forholde oss til de fragmentene av virkeligheten vi besitter på en mest mulig hensiktsmessig måte.

Bruk din indre dialog til konstruktiv vekst i stedet for å bruke den til å skape mer forvirring.

Det er mange som ikke er bekjent med begrepet ”indre dialog”, og man blir ofte sett rart på hvis man forteller andre om de indre stemmene som til enhver tid er en naturlig del av vår bevissthet. Når du leser dette, er det stor sannsynlighet for at du hører en indre oppleserstemme som uttaler ordene. Det er slik de fleste av oss leser, men det er også noen som bare ser på ordene og lar ordene danne bilder.

Disse ”stemmene”, som noen feilaktig har trodd at har vært gud eller andre ånder, er våre egne (det kan også være minner av andres stemmer) og kan brukes til å velge retning for våre tanker og handlinger. Hvis en stemme utrykker usikkerhet og redsel, kan man som ved et trylleslag fremkalle en sterkere og mer rasjonell stemme som kan trøste og hjelpe den mindre sterke stemmen til å se ting på en litt annen og bedre måte.

Jo mer man tilegner seg av kunnskap, jo mer hold blir det i den indre rasjonelle stemmen.

Mennesker som har opplevd lange traumer kan ha problemer med å bruke den indre rasjonelle stemmen fordi den traumatiserte stemmen har fått for mye næring. Det er da viktig å bruke tid på å bygge opp en god rasjonell tanke for å finne hensiktsmessige måter å håndtere traumene på. Den beste måten å gjøre det på er ved å tilegne seg forståelse for hvorfor og hvordan det ble som det ble, og hvordan det kan gjøres bedre.

Tanker består i all hovedsak av bilder, ord, lyder, lukter, smaker og følelser. Det kan være i fortid, nåtid eller fremtid. Det som er det mest fantastiske med tanker, er du selv kan velge hvordan du vil forholde deg til dem – og i stor grad også bestemme hvordan og hva du vil tenke.

Fra vi er små overøses vi med inntrykk som er med på å ”programmere” oss til å bli den vi blir, men vi kan når som helst gå inn å re-programmere oss til å bli den vi ønsker. Det eneste som kreves er at man vet hvordan man vil være, og så er det bare å sette i gang å være den du ønsker – og etter en stund har du installert et nytt tanke og handlingsmønster.

Tankenes kraft er høyst reel, noe du raskt vil finne ut hvis du klarer å kvitte deg med mentalt tomgods og fylle på med ny innsikt.

Hjernen er et helt fantastisk maskineri som vi egentlig ikke forstår noe som helst av (selv om vi har kartlagt størsteparten av den), men allikevel kan vi bruke den bevisst til å fungere optimalt. Alle de mentale opplevelsene kan styres, og du kan justere farge og størrelse på de indre bildene. Bilde, lyd, smak, lukt og følelser kan justeres slik at de blir akkurat som du ønsker – og ved å gjøre dette kan du til enhver tid velge hvordan din indre opplevelse blir.

Det krever litt trening, men i utgangspunktet er det uhyre enkelt fordi det ligger latent i oss alle – fantasi kalles det…

Det er mange måter å se ting på, men tingen er allikevel hva den er – samme hvordan den sees eller tolkes.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kongeriket Norge! Hør så flott det høres ut! En hest, en hest, et kongerike for en hest!Merkelig, men hver gang jeg hører snakk om Kongeriket Norge, så føler jeg at jeg blir satt flere hundre år tilbake i tid. Konge…en sånn som i eventyrene…en som eier landet…er ikke det litt absurd egentlig? Jeg vet at det har blitt sånn at det er liksom vi borgerne som eier landet – men det er jo kongen som eier det, han har da unektelig arvet det – selv om vi får lov til å stå for driften, er det han som er den aller øverste sjefen. Det er selvfølgelig stortinget som er daglige ledere, men de må jo godkjennes av Kongen.

De daglige lederne, må jeg ærlig innrømme at jeg aldri – og da mener jeg aldri – har hatt noe som helst tillit til. Jeg har egentlig aldri forstått at noen andre har det heller.De lover, lyver og spiller skuespill for å lokke velgerne til seg. –Og velgerne, de lar seg lokke i samme fellene gang på gang…på gang…på gang.Jeg har aldri stemt, og kommer heller aldri til å gjøre det. Jeg anser hele det politiske spillet som en ondsinnet og tåpelig lek for mennesker som vil leke ledere – en lek som går utover folket, og da spesielt de nederste ”klassene”.Bare tenk deg det! At vi har klasser? At vi er delt inn i hva slags økonomisk og sosialt sjikt vi tilhører!

I ”gamle” dager var det adelen og sosieteten som var den politiske elite. Det er fortsatt litt slik i dag, men i tillegg kan i utgangspunktet hvem som helst ”kjempe” seg opp til maktens topp – men litt ekstra kroner hjelper selvsagt til på veien. Jeg vet det er mange fra alle klasser i de forskjellige partiene – men de har da ikke makt, har de vel? Er ikke de mer funksjonærer og løpegutter/jenter? Selvsagt er det noen som forsøker å gjøre noe konstruktivt, men hvor mye får de egentlig gjort?Hvor lenge har de forsøkt å bli kvitt kriminalitet, fattigdom og arbeidsledighet?Hvor lenge har de forsøkt å forbedre; utdanning-, forskning- og helsesektoren?Hvor mye har de egentlig fått til? Jada, noen kan sikkert ramse opp alt det flotte og fine de har gjort – men nå var det ikke det jeg lurte på. Det klarer jeg da å se selv. Jeg vet vi har skoler – men har vi BRA skoler? –Nei ikke i mine øyne, og jeg er ikke den eneste som klager.

Av alle mennesker jeg noen gang har møtt, så er det virkelig ikke mange som har vært fornøyd med hvordan landet styres. Det er selvfølgelig noen som ikke direkte vet hvorfor de er misfornøyde – men misfornøyde er de allikevel. Skatter, avgifter, skatter på avgiftene og avgifter på skattene. Lover og regler. Hit og dit og ditt og datt. Alt klages på – men lite gjøres noe med. Og hvorfor? Fordi den norske mann og kvinne er stort sett seg selv nærmest.

Jeg vet at den Norske Stat består av den lovgivende, utøvende og dømmende makt – men hvem er det som er ”sjefen” – Hvem har ansvaret for det som er dårlig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han reiste seg opp av sengen og gned den siste rest av drøm ut av øynene, mens han tenkte tilbake på de fantastiske bildene han hadde beskuet i nattens trygge favn.

Bildene han hadde sett ville for alltid være festet til hukommelsen som noe positivt, og selv om dagen og virkeligheten ville slite fantasibildene i filler, var han fast bestemt på å bruke det som en mal for hvordan han ville forme sin fremtid.

Natten hadde tatt han med til et sted hvor fantasien overlappet en allerede fantasibelagt virkelighet. Han hadde sett en dimensjon som overgikk hans villeste mentale krumspring. Han hadde møtt seg selv og stått utenfor og beskuet en drømmers drømmer. Drømmer om en bedre verden. Drømmer om en menneskehet som ikke drepte hverandre, en verden hvor alle sto sammen for at alle, ja absolutt alle, skulle få leve sitt liv i glede, utfoldelse og trygghet. Det fantes ingen motstridende trosretninger i denne verden, og ingen hadde noe behov for en utenforstående kraft som skulle fortelle dem hvordan de skulle leve for å leve i harmoni med sitt innerste vesen.

Selv om det virket helt ekte, så forstod han mens han drømte at det var en drøm – men han valgte allikevel å skyve erkjennelsen til side. Han ville oppleve det selv om han visste det ville bli borte når han våknet. Han visste at menneskeheten på langt nær var kommet til det punktet hvor totalt samarbeid kunne virkeliggjøres, men han passet på å ikke la det påvirke den verden han nå var en del av. Han ville høste diss erfaringene og lagre dem som gode minner – minner han kunne ta frem i bevisstheten når den virkelige verdens hardtslående virkeligheter banket på og forsøkte å trenge seg inn i kjernen av drømmen og drepe alle visjoner om en bedre verden. Han trengte sårt disse nattlige besøkene fra en annen verden hinsides all menneskeskapt ondskap, for om han ville det eller ei, så kunne han ikke stå stille å se på den virkelige verdens galskap uten å gjøre det han kunne for å tilføre forbedringer.

Drømmer kan skape virkelighet, og virkeligheten skaper drømmer. Hvilken drøm vil du virkeliggjøre?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva det som gjør at verdens utvikling i positiv retning går så tregt?

Hvorfor kan ikke verdens ledere for eksempel utrydde fattigdom, når de faktisk hevder at det er det de vil?

Hvordan skal vi kunne klare å skape en mer rettferdig verden for alle, når de aller fleste har et forskjellig syn på hva som er rettferdig?

Jeg vet at rettferdighet kun er et begrep, men er det ikke allikevel enkelte ting som vi faktisk kan avgjøre om er rettferdig eller ei ut i fra den kunnskapen vi har?

Er det noe vi alle kan være enige i, uten å måtte diskutere det frem og tilbake?

Klarer du å ta stilling til disse spørsmålene med et ja eller nei?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er ganske sikker på at mange vil riste på hodet av min påstand og tenke at jeg ikke er riktig vel bevart, og kanskje har dere rett – men vi kan da ikke la oss stoppe av en slik bagatell.

Problemene i verden syns å være svært så komplisert – men er de egentlig det. Er ikke egentlig alle problemene forholdsvis enkle å gjøre noe med? Er det ikke slik at løsningene er der, men at viljen til gjennomføring mangler?

Det er nok ressurser i verden til å fylle alle menneskers grunnleggende behov, men allikevel dør millioner av barn hvert år bare fordi de har vært så ”uheldige” å bli født i feil land og/eller feil familie.

Hvordan kan vi som påståtte gode medmennesker sitte stille å se på at uskyldige mennesker dør uten å gjøre alt vi kan for å hjelpe? Jo fordi vi har nok med oss selv! Mange har så mye ”dritt” i sitt eget liv, at de ikke engang ”orker” å tenke på resten av verden.

Men hvem kan gjøre noe?

Statsoverhodene?

Folket?

Organisasjonene?

Det er vi som må sørge for at forandringene kommer. Det er folket som bestemmer hvilke statsoverhoder som skal forvalte vår kunnskap og rikdom. Det er vi som må sette ned foten å si at nok er nok. Det er vi som bestemmer hva slags verden vi vil leve i – og tro det eller ei, men det er vi som har valgt at verden er som den er.

Er det vår skyld?

Både ja og nei. Det er ledere og maktmennesker som har gitt oss de alternativene vi har valgt ut ifra, og dessverre har ingen av alternativene vært gode nok. De har kun blitt fremlagt for å gi oss (folket) en falsk følelse av valgfrihet. Hvis ingen av alternativene er gode – hvordan skal vi da kunne gjøre et godt nok valg? –VI må lage nye alternativer! Vi må tenke nytt. Vi må slutte å si til oss selv at det aldri kommer til å bli bedre – VI MÅ SELV GJØRE DET BEDRE!

Vi må begynne å samarbeide mot et felles mål. Et mål som inkluderer helheten. Et mål vi alle kan leve med.

Norge er et fint sted å starte. Vi er tross alt kåret til det beste landet å bo i 5 år på rad. Hadde det ikke vært fint om vi kunne ha vist verden at det nytter å prøve. At vi klarer å ta vare på innbyggerne.

Jeg vet det er mange som har det bra i Norge – MEN vi vet alle sammen at bak fasaden skjuler det seg enormt mange tragedier.

Vårt hjelpeapparat er ikke så bra som det utgir seg for å være – noe de fleste som har trengt og spurt om det, har opplevd på kropp og sinn. Når skal problemene tas på alvor?

Se bare her inne på bloggen hvor mange det er som ikke har bra. Hvor mange har du ikke sett selv som sliter?

Min oppfordring til alle dere er å legge til side alle de ubetydelige uenighetene, og begynne å samarbeide om en bedre verden. Jeg vet det kan høres umulig ut, men er det ikke det vi alle vil? Vil vi ikke alle ha en trygg verden hvor vi kan nyte livets muligheter til det fulle?

Vi har tatt det første skrittet, og nå er det opp til dere å velge hvor veien skal gå videre. Mot en bedre og mer rettferdig verden – eller mot verdens undergang.

Det er vårt valg – og også ditt…  

Vil du være med så heng på!

En særdeles vennlig hilsen

Håkon R. Høie-Pedersen

Point of Return

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er i hvertfall målet vårt – å lage tidenes viktigste film – når vi setter i gang med filmatiseringen av vår bok ”VENDEPUNKTET …er verden som du tror?”.

Dette har vi ventet på lenge, og endelig har vi kommet til det punktet hvor vi kan begynne å jobbe med det på alvor.

Filmens hovedmål er å bidra til positive forandringer i samfunnsbildet gjennom å være opplysende og informativ. Vi vil gjøre vårt beste for å formidle hvordan og hvorfor verden har blitt som den har blitt – og hvordan det med enkle forandringer kan gjøres bedre.

Den vil selvfølgelig preges av hvordan vi subjektivt ser, opplever og tolker verden – men vi vil gjøre vårt ytterste for at den skal være objektiv og ikke overfarges av våre personlige meninger. Dette er et ytterst ærlig forsøk på å gjøre verden til et bedre og mer rettferdig sted for hele menneskeheten. Jeg vet det kan høres litt overambisiøst ut – men det er i hvertfall det vi vil forsøke. Om vi får det til er noe helt annet, men vi kan da virkelig ikke la frykten for å mislykkes forhindre oss i å prøve så godt vi kan + litt til.

Som enkelte kanskje har fått med seg, så er jeg totalmotstander av alt som har med organisert overtro og gjøre (også kalt religion), da jeg mener helt tydelig å se at dette forhindrer menneskeheten i å utvikle seg fullt ut sosialt – allikevel vil ikke hovedfokuset i filmen rettes mot religion, men mot menneskers handlinger som rammer uskyldige.

Det vil også bli rettet fokus på hvordan de som styrer verden og de forskjellige landene, ikke gjør en bra nok jobb for at folket skal ha det så bra som overhodet mulig.

Krig og fattigdom er elementer som i følge mitt syn skulle ha vært utryddet for lenge siden, og vi vil i filmen belyse hvor unødvendige disse elementene er i vår tid – og hvordan vi mener de med innsikt og forståelse kan avskaffes i nær fremtid.

Filmen skal produseres i samarbeid med Hais Production.

Dette er et stort og omfattende prosjekt så vi er hele tiden på utkikk etter flere samarbeidspartnere som kan bidra til å gjøre filmen så bra som den fortjener å være.

Så hvis det er noen der ute som er interessert i å bidra, enten økonomisk eller på andre måter, så er det bare å ta kontakt på mail: redaksjonen@pointofreturn.org

Hvis du vil lese boken kan du få en gratis e-bok versjon her. Eller du kan bestille en innbundet utgave her .

Kanskje vil noen riste på hodet å tenke at dette er et umulig prosjekt, men ingen ting er umulig i form av at det ikke lar seg gjøre – det tar bare litt lengre tid…

Vennlig hilsen

Håkon R. Høie-Pedersen

Point of Return Publishing DA

Tips oss hvis dette innlegget er upassende