Hvor er verden på vei? –Tja, tilsynelatende rett til ”helvete”!
Hvorfor blir ikke åpenbare feil rettet opp? –Tja, kanskje fordi det ikke finnes noe reelt globalt samarbeid eller fellesmål for fremtiden!
Hvorfor samarbeider ikke menneskeheten om å finne løsninger som faktisk fungerer for flertallet? –Tja, muligens fordi de fleste ikke bryr seg om annet enn seg selv, sine og sitt!
Det er da virkelig ikke rart at verden ikke kommer seg ut av sin dårlige sirkel, når så få er villige til å innrømme sine feiltrinn og vrangforestillinger. Det sier seg selv at det ikke vil bli bedre så lenge så mange klamrer seg til sine guder og overnaturlige hjelpere i stedet for å fysisk gjøre noe med problemene.
Hvorfor er det så mange som har behov for å føle at de er en del av en allmektig skapers påståtte gode planer? Hvorfor kan ikke de samme menneskene heller planlegge selv hvordan de kan gjøre noe godt?
Siden mennesket ble sin tanke og eksistens bevisst har vi lurt på hvorfor vi er. Hva er livet? Hva er altet? Hva skjer når vi dør? Hva er vi?
Mange påstår å kunne svare på disse spørsmålene, men allikevel er det ikke pr. i dag ett svar som aksepteres av alle. Det finnes hundrevis, ja kanskje tusenvis, av trosretninger – og innenfor de forskjellige retningene finnes det like mange forskjellige personlige tolkninger som det finnes tilhengere.
Innenfor kristendommen (jeg bruker kristendommen som eksempel fordi jeg er norsk og bor i Norge, som har en kristen statskirke) finnes det et stort antall forskjellige retninger, hvor alle de forskjellige hevder å ha den rette guds eneste rette sannhet. De hevder å tilhøre den samme gud, men allikevel ”krangler” de om ubetydelige forskjeller.
De fleste sier det ikke høyt, men ”de” rett-troende mener som oftest at alle som ikke ser deres sannhet som den eneste, er ugudelige skapninger fra den mørke siden som fortjener den straffen deres gud har satt – noe som i de fleste tilfeller betyr et evig liv, stekende i sitt eget fett, i helvetes endeløse flammer.
Jeg sier ikke at alle mennesker som tror på et eller annet er trangsynte og virkelighetsfjerne, men ja, jeg mener helt klart at de fleste som er nødt til å ha en utenforstående høyere makt som forklaring for at livet skal være verdt å leve, er med på og bidra til å gjøre forvirringen i verden større. Hvorfor er det så jævlig vanskelig å innrømme at vi intet vet om altets og livets eventuelle opprinnelse og hensikt? Hvorfor er det så forbannet vanskelig å gi slipp på uvirkelige begrensende fantasier til fordel for virkelighetens fantastiske muligheter?
Det finnes flere svar, men hovedgrunnen er vel kanskje at virkeligheten er for tung å takle, hvilket i utgangspunktet ikke så vanskelig og forstå – men for pokker, hvordan kan det være lettere å takle at man lever i et kynisk spill mellom det gode og det onde i deres kamp om våre sjeler?
Jeg er fullt klar over at ”det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan oppfatte med våre menneskelige sanser – men det betyr da ikke at det er belegg for å si at det eksisterer; en god gud, utenomjordiske skapninger, spøkelser, ånder, hjelpere osv. Det finnes ikke et eneste udiskutabelt bevis for at det finnes noe utenfor våre sanselige rekkevidde. Ja, universet er ubegripelig stort – og ja, det er stor sannsynlighet for at det finnes ”noe” der ute som overgår alle våre villeste fantasier, men å spekulere eller fantasere oss frem til sannheter er å opphøye oss til noe vi ikke er. Vi er dyr, noen vil sikkert påstå noe annet, men ærlig talt – hvor vanskelig er det egentlig å se likheten mellom oss og andre dyr? Er ikke det meste av det menneskeheten foretar seg innlysende dyrisk?
Hvordan skal de nye menneskene som fødes inn i denne verden kunne finne ”riktig” vei, når det hver dag konstrueres blindegater? Hadde det ikke vært bedre om de ”nye” slapp å utsettes for ”vranglære” og heller ble presentert de få stakkarslige faktaene vi har?
Jeg snakker ikke om mine sannheter eller fakta, men om de fakta som faktisk er ubestridelige. Selvfølgelig kan noen finne på å si at det ikke er noe i det hele tatt som kan betegnes som fakta, og hvis man vil så kan man kverulere i en evighet – men seriøst, det er faktisk ganske mye vi vet, og vi vet uten tvil nok til å kunne bruke det til å gjøre forbedringer på de fleste områder hvor menneskeheten har problemer. Vi vet mye om mennesket og livet her på jorden og hvis vi setter fokuset vårt på den kunnskapen vi faktisk besitter, er jeg helt sikker på at det er mulig å ”skape” en god verden for alle. -Men for å få det til, er vi alle nødt til å ydmyke oss og innrømme at vi ikke har noe endelig svar på noe som helst, kun foreløpige antagelser – men om det noen gang vil skje er heller tvilsomt, når man ser hvor hardt enkelte klynger seg til sine fantasier.
Er du villig til å gi slipp på din livsløgn – eller vil du snu det rund og påstå at det er jeg som lever på en løgn?
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
