Jeg har mange ganger gitt utrykk for min store frustrasjon når det gjelder religion og organisert overtro, og hvordan jeg mener at dette påvirker verden i en særdeles negativ retning. De troende forsvarer selvfølgelig seg og sin tro med nebb og klør, og tenker kanskje ikke over at deres tro faktisk er med på å skade verden og menneskeheten. Det finnes drøssevis av forskjellige religiøse og ideologiske retninger, og det sier seg selv at ikke alle kan ha rett – da vil det jo også si at det finnes drøssevis av løgner også. Disse løgnene skader ikke bare dem som tror på dem, men også alle som lever i et samfunn som aksepterer løgnene
De fleste som tror, forholder seg til at altet ble skapt av en gud. At alt som finnes i hele universet er hans plan og verk. At det finnes en lys/god kraft og at det finnes en mørk/ond kraft, og at grunnen til at det er så mye vondt i verden skyldes at menneskene snudde ryggen til den lyse kraften og vendte seg mot mørket.
Hvis man leser skriftene til de forskjellige store trosretningene, er det for meg åpenbart at det er oppdiktede historier rundt enkelte sanne hendelser. Det var den tids spesialeffekter.
Mitt eget livssyn er bygd rundt vitenskap. Ikke på en slik måte at jeg tar til meg alle vitenskapelige teorier og forklaringsmodeller som sannhet, men mer at jeg ser på det som midlertidige forklaringer til vi får bedre svar. Ta for eksempel Big Bang teorien. Den forsøker å forklare universets tilblivelse, og mener å se av bakgrunnsstrålingen at altet ble til for 13,7 milliarder år siden i et kjempesmell. Dette er en interessant teori, men dessverre kan den ikke tas som sannhet. Til det er det alt for mange ukjente faktorer i regnestykket. Blant annet mener mange moderne kosmologer, at universet kun består av 4 % materie – resten er mørk energi og sort materie, og det vet vi ikke hva er en gang.
Selv har jeg slått meg til ro med at jeg høyst sannsynelig aldri vil få en fullverdig forklaring på hvordan altet har blitt til, eller om altet har en forutbestemt hensikt. Jeg tror ikke det er noe etter døden, men jeg er fullstendig klar over at dette er noe jeg ikke kan vite, selvfølgelig kan jeg ikke det siden jeg aldri har vært død, kun ikke-eksisterende.
Frykten for døden og det ukjente er nok en av de største grunnene til at enkelte velger en eller annen slags tro som forklaring på alt som skjer i verden og livet, men hvorfor frykte? Hva hjelper det vel å være redd? Selvfølgelig er det forståelig at det er skummelt og ekkelt å tenke på at døden kanskje er det endelige, men hvorfor kaste vekk den lille tiden vi helt sikkert har på å være redd for noe vi ikke engang vet hva er?
For meg som ikke tror, er det lett å se skadevirkningene av andre menneskers tro. Jeg sier ikke at alle troende er dårlige mennesker, tvert i mot, jeg vet det finnes veldig mange gode troende mennesker, og at deres tro i utgangspunktet kan virke ufarlig – men troen i seg selv, mener jeg helt klart er svært hemmende for menneskeheten og jordens utvikling. Det er vanskelig å komme frem til felles løsninger, når løsningene må passe med hva folk tror, i stedet for at de passer med den observerbare virkeligheten.
Hvorfor er det så viktig å tro noe om noe som ikke kan vites noe om? Er det ikke egoistisk å klamre seg fast til en tro som ekskluderer de som ikke tror på det samme?
Mange vil også hevde at det å ikke tro også er en tro, men nei, slik er det så absolutt ikke. Som ung var jeg veldig nysgjerrig (det er jeg for så vidt enda) og jeg forsøkte å finne svar på alle spørsmålene som til enhver tid poppet opp i hodet mitt. Sjelden var de svarene jeg fikk tilfredsstillende, så jeg måtte hele tiden fortsette å lete. Nå, etter er liv på søken etter svar, har jeg for lengst skjønt at det er enkelte svar vi høyst sannsynelig aldri vil få, men det gjøre heller ingen ting. Vi trenger ikke svar på altets eventuelle opprinnelse og hensikt for å klare å leve et godt liv. Vi trenger ingen Gud eller guder for å fortelle oss hva som er rett eller galt – det finnes ingen fastsatt rett eller galt. Selvfølgelig kan vi kjenne/føle hva som er rett eller galt i enkelte tilfeller, men ikke nok til at vi kan fastsette det som en universell mal for hvordan alt og all må, skal og bør være.
Det vi derimot kan gjøre, er å forholde oss til det vi faktisk vet. Vi vet at det etterlates sorg og smerte hvis vi dreper noen. Vi vet at det er vondt å bli fysisk eller psykisk underkuet. Vi vet at mange millioner mennesker – barn og voksne – dør hvert år bare fordi de ikke får mat og medisiner fra den rike delen av verden. Vi vet at samarbeid fører til flere løsninger for alles beste. Vi vet at vi lever på en liten jord og metall-klump kalt jorden, i et univers vi ikke vet hva er. Vi vet (med meget stor sannsynlighet) at vi deler stamfar med apene.
Menneskets forståelse har vokst helt enormt siden vi klatret ned fra trærne, og i dag (2006) har vi mekaniske og elektroniske hjelpemidler til det meste. Vi har snart kartlagt hele det menneskelige DNA, og vi har klonet både sauer og hunder – og kanskje til og med mennesker. Vi har sendt mennesker til månen og det er planlagt turer til mars, som vi også vil terraforme slik at vi kan flytte dit. Vi har sett ut til det kjente universets yttergrenser, men de endelige svarene er vi ikke kommet noe som helst nærmere, og spørsmålene vokser seg bare flere og større.
Vi har delt oss inn i forskjellige flokker og land, og de rike kontrollerer det aller meste av det som skjer her på jorden. De fattige og folket for øvrig, fungerer som arbeids- og soldatmaur for eliten, som koser seg med sine overprisede hus og biler, mens de glitrer med sine paljettbelagte ballkjoler. Millioner av mennesker dør verden over på grunn av galskapen som ikke ser ut til å ha noen ende – men det finnes allikevel håp…
Håpet ligger i at det er vi (folket) som er flertallet. Vi trenger ikke å finne oss i noe som helst egentlig. Vi kan nekte å godta krig, fattigdom og undertrykkelse. Vi trenger ikke å godta ledere som helt tydelig ikke er skikket til å lede noe som helst. Vi må ikke akseptere statlig ansvarsfraskrivelse. Vi kan sammen forandre verden – og vi kan gjøre det nå. Det som er viktig er at vi finner ut av hva vi kan enes om, og forholde oss til virkeligheten.
Slik jeg har forstått det, så ønsker ikke folket krig, det er lederne som kriger. Vi må bare gjøre som vi blir beordret til, hvis ikke…ja, da må vi i fengsel.
Kanskje er det for sent. Kanskje vil ikke verden forandres – men hvis vi ikke prøver, vil vi i hvertfall aldri finne det ut.