Dette er et svar til kommentar nr.90 – Sandri - i innlegget "Gud er død!", på GAL MANNS RALLING

Sandri sier:Med all respekt mener jeg det er her du går i den største fellen i kommunikasjonen din. For meg er det en beklagelig brems hos deg som framstår som et menneske i framdrift med en visjon om en bedre verden samt mot til å handle. Slik jeg oppfatter deg har du en reflektert og sunn holdning til verden og livet. Jeg opplever deg som et godt med-menneske. At du mener all tro er løgn er helt ok. Jeg bryr meg ikke om at du er uten tro til tross for at jeg selv har en. Jeg bryr meg ikke om at Tankefulletullemainnen her mener jeg er en idiot. It takes one to know one

Jeg svarer.Dette høres kanskje rart ut for mange, men jeg mener ikke at absolutt alle som tror på et eller annet er idioter – MEN ja, jeg mener generelt at all tro er "idiotisk". Jeg kunne sikkert ha funnet et annet ord, men å beskrive noe jeg ser på som "negativt" med  lovord blir feil for meg. Samme hvordan, og med hvilke ord, jeg forklarer mitt syn vedrørende noe jeg mener er feil eller dårlig – vil det så og si ALLTID utløse en følelse av angrep. Om jeg kaller det dumt, idiotisk, latterlig, tåpelig, patetisk, løgn, usannheter, fantasi, eventyr ol. så vil de fleste som tror på et eller annet føle seg støtt på et eller annet nivå – slik som du på en måte viser meg her at du gjør.

Du må ikke tro at jeg sier disse tingene uten å ha grunnlag for det. Jeg har selv vært på søken etter svar som ikke finnes. Jeg har selv "lullet" meg inn i håpet om at det er noe mer – en god kraft. Men etter mange års søken blandt de "sannheter" som presenteres, klarte jeg å dra ut essensen og finne løgnen.

Jeg gjør alt jeg kan for å være et respektfullt og godt medmenneske, og for meg innebærer også det å fortelle om de tingene jeg ser er feil/galt – selv om de jeg forteller det ender opp med å syns at jeg er en dust. Slik verden fremstår med all sin galskap, er for meg det største beviset på at det ikke finnes en "god" og/eller "intelligent" kraft. Det finnes ikke gode nok motargumenter for at jeg skal forkaste min bevissthet om virkeligheten. ”Guds veier er uransaklige”, ”Vi er her for å lære”, ”Kjærlighet er svaret, og Gud er kjærlighet”, ”Det er fordi mennesker har valgt feil med sitt frie valg at Satan nå styrer”. Dette er i mine ører kun reinspikka pjatt. Som om altet er til KUN for at vi mennesker skal lide og lære pga. våre feil – slik at vi skal kunne oppleve evigheten i gjennomstrømmende kjærlighet? -Nei selvfølgelig er det ikke sånn. Livet er ikke et fantasieventyr – livet er virkeligheten.

Sandri sier:”Men du stopper en mulig prosess mellom mennesker med å stadig leve i den illusjonen av at din vei er den beste/fornuftigste/mest logiske – og uten løgn.”

Jeg svarer:Hvor får du dette fra? Jeg har da vel for pokker aldri påstått at jeg har funnet opp virkeligheten. Men ja, jeg kan nok virke som om jeg mener at jeg vet bedre, og ja det mener jeg også at jeg gjør på mange punkter – men NEI, jeg har aldri påstått å ha noe mer svar på noe det ikke finnes svar på. I hvertfall ikke på nåværende tidspunkt.

Jeg ser ikke ned på mennesker som tror, og jeg har da heller aldri noe som helst problem med å behandle en troende med respekt, det burde du ha fått med deg – men hvis/når en troende absolutt vil måle sin tro mot virkeligheten, så sier ikke jeg at jeg tror de tar feil, så lenge jeg vet de tar feil.

Selvfølgelig vet jeg at det kan være ett eller annet som har en eller annen slags øverste funksjon i altetes oppbygning – men jeg vet med full sikkerhet at dette ikke samsvarer med de religiøses definisjon på den/det/eller hva det enn måtte finne på å være.

Sorry, men sånn er det. Du kan tro hva du vil, men da burde du også være real nok til å innrømme at det bare er en fantasidrøm også.

Sandi sier:”Jeg tør påstå som blogger her, at ingen av oss vet noenting om livets sannheter før vi dør. Dør vi og thats that så er det slik. Dør vi og sjelen havner i himmelen – helvete – på ferie i Pleiadene, i en annen dimensjon hvor en gjennomgår nettopp levde liv og gjør seg klar til neste…blablabla…så finner vi nok ut av det og”

Jeg svarer:Ja det gjør vi nok – eller ikke. Hvis det ikke er noe så vil vi jo heller ikke kunne finne det ut.

Hva er det som gjør at du setter noe menneske – et stakkars lite kryp i den store sammenhengen – så høyt at du faktisk velger å tro på en menneskeskapt forklartingsmodell, som ikke engang kan etterprøves, – så høyt at du legger din lit til det?

Det er spennende med eventyr og fantasi, men jeg syns for pokker ikke at noen skal kaste bort livet sitt på det.

At SÅ mange mennesker kaster bort livene sine på å søke eller finne svar som ikke eksisterer, mener jeg også er den største grunnen til at verden ikke utvikles nok i positiv retning

Hvorfor skal man ikke kalle noen idioter hvis man mener at de er det? Mener du for eksempel at det ikke finnen idioter? –I så tilfelle hvordan kan verden da fremstå som så idiotisk? Selvfølgelig fordi det finnes mange idioter. Hvorfor har så mange problemer med å innrømme at de gjør idiotiske ting. Hvorfor har så mange mennesker så stort behov for å føle seg så prektige og feilfrie? Hvis jeg gjør noe idiotisk, så er jeg selv den første til å påpeke det, og hvis jeg ikke ser det selv og noen andre forteller meg det, så vurderer jeg om det er noe i det, og hvis det er det så sier jeg meg takknemmelig.

Sandri sier: ”I mine ører lyder det du sier like dumt og fantatisk som enkelte kristne her inne preiker om. Du sier det er opplysning og jeg beklager, men kjøper ikke det svaret. Det de sier( de kristne fantatikerne) er – du kan velge hvilken vei du vil, men det er bare min vei som er sann og riktig, bare vent så skal du se."

Jeg svarer:Dette er da et pluss i mine ører, du innrømmer jo her at du syns at noe er dumt, så hvorfor skulle ikke jeg kunne synes at noe er idiotisk.

At du ikke ”kjøper” det svaret, er vel også grunnen til at du fortsatt er på søken etter svar som ikke finnes. Du må gjerne kaste bort tiden din på å fortsette å lete for min del – men grunnen til at jeg forsøker å formidle det jeg mener å vite at er kunnskap til for eksempel. Deg, er at jeg ser at det er veldig mange gode, fine og oppegående mennesker som søker/tviler/tror – ja tenk deg det, jeg syns faktisk at mange som tror er oppegående selv om jeg mener at det de tror på er feil/Idiotisk.

Som jeg har forsøkt å forklare mange ganger – jeg mener ikke at MIN vei er den eneste, men ja, jeg mener å ha funnet en vei som er langt mer hensiktsmessig og ”riktig” enn de som har blitt meg vist av de som hevder å inneha sannheter om altet.

Jeg syns du virker – vel faktisk er jeg overbevist – om at du er et godt menneske med mye kunnskap om mennesker og livet – men som sagt jeg er også overbevist om at du er inne på et villspor. Jeg kan godt vise deg veien tilbake, men siden du blir fornærmet når jeg tilbyr deg å vise hvor veien er, så er det lite jeg får gjort for at du ikke skal virre rundt i skogen.

Synd at du ser på meg som en halvgal fanatiker, når jeg faktisk bare vil vise en bedre vei enn den du har funnet, og det vet jeg for jeg har gått dem begge.

Beklager hvis jeg støter deg, det er virkelig ikke meningen:)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjært barn har mange navn er det noe som heter, men ved nærmere undersøkelser ser vi at man slettes ikke behøver å være verken barn eller kjært for å ha mange navn. Satan, Mørkets prins, Lucifer, Djevelen, Beelzebub og Belial er alle bare forskjellige navn på ”Den Onde” selv.

Den onde? Hvem er det onde og hvor holder ”han” eller ”det” egentlig til?

En del troende mennesker er overbevist om at det utspilles en kamp mellom det ”gode” (Gud) og det ”onde” (Satan). Selv er jeg overbevist om at begge delene er menneskeskapte fantasier, i et forsøk på å forstå det som ikke kan forståes.

Hadde jeg trodd på noen av disse tingene, så må jeg ærlig innrømme at jeg hadde vært et nervevrak. Tenk å gå å vite at satan forsøker å overta ”sjelen” (jeg tror ikke på sjel heller for den saks skyld) din! Ikke det at det er noe mindre skummelt å leve i virkeligheten, men der slipper man i hvertfall å være redd for ikke-eksisterende demoner.

Så til mitt poeng. Hvor er denne satan? Har han tatt bolig i verdenslederne? Har han bolig i alle som ikke er frelst?

Kan noen fortelle meg hvordan jeg kan komme i kontakt med det onde, så skal jeg gjøre alle dere troende som frykter ”ham” en kjempetjeneste ved å banke livsskiten ut av ham.

Den som er ansvarlig for at verden er så full av dritt, fortjener da virkelig intet annet enn en strak høyre midt i trynet, etterfulgt av en kjapp serie mot kroppens vitale organer – hvis han har noe slik da vel og merke.

Jeg er i utgangspunktet motstander av all vold, men for mørkeprinsen er jeg mer enn villig til å gjøre et unntak og bryte mine prinsipper.

Da er hansken kastet og utfordringen et faktum – så da er det bare å vente å se om den feige djevelen dukker opp.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er til stadighet diskusjoner rundt temaene religion og tro, og de som er mest aktive i diskusjonen kan som oftest deles inn i 3 hovedkategorier.

Den troende:

I denne kategorien finner man alle som med full overbevisning tror på et eller annet som aldri har blitt bevist. De fleste i denne kategorien avviser de fleste motargumenter med såkalte ubestridelige sannheter tatt fra en eller annen hellig skrift, og nekter å høre på velbegrunnede argumenter hentet fra virkeligheten. De vrir og vrenger på de meste som blir sagt i mot, og beskylder motstanderne for det samme de selv blir beskyldt for. Hvis de blir fortalt at det finnes ingen rasjonell logikk i å ”tro” på noe som ikke er bevist og høyst sannsynelig ikke eksisterer, snur de den tilbake og hevder at det å ikke tro er å tro det også.

Troende mennesker plukker ut godsakene fra den troen de har valgt og tilpasser det til sitt eget liv og sine egne verdier.

Det er også mange troende som ikke har noe behov for å spre sine religiøse betraktninger og som holder seg for seg selv. Det er også mange gode mennesker blant de troende, men det er også mange ”dårlige” – og mange troende syns oppriktig synd på mennesker som ikke tror fordi de mener at de kommer til helvete.

Ofte har de som tror på et eller annet, manglende kunnskap om hva de faktisk tror på, og de har sjelden satt sin kunnskap opp mot andres. Mange troende har ikke engang lest sin tros hellige skrifter, men har blindt adoptert den fra sine foreldre eller lokale omgivelser.

Her kommer noen eksempler på hva mennesker tror på:

Gud

Andre guder

Ufoer og utenomjordiske

Gjenfødelse

Nisser, tusser og troll

Trolldom og magi

Spøkelser og diverse åndetyper

Overnaturlige helbredende evner

Sanndrømt

Synskhet om fortid, nåtid og fremtid

Osv osv osv osv….

Den tvilende:

I denne kategorien finnes alle som verken tror eller ikke tror. De fleste tvilerne sympatiserer mest med de som tror siden dette virker som det tryggeste, hvis det i siste instans skulle vise seg å eksistere en gud allikevel.

Tvileren har sjelden brukt noe særlig tid på å tilegne seg nok kunnskap til å finne ut av tvilen, og det kan ha sammenheng med at tvileren ofte synes det er skremmende å ta et endelig standpunkt.

Den ikke-troende:

Den ikke-troende er ofte et nysgjerrig menneske (jada, de andre typene kan være nysgjerrige de også) som har brukt mye tid på å finne ut fakta om livet, jorden og universet på en vitenskapelig måte, for å få en mest mulig objektiv forståelse for hva vi er en del av.

Mange ikke-troende er som mange troende bare opplært av sine foreldre til å ikke tro, og har ikke selv funnet forståelsen for hvorfor ikke tro.

De ikke-troende blir som oftest sett på som outsidere siden de fleste samfunn består av flere troende enn ikke-troende, og er på grunn av diverse lover tvunget til å akseptere og respektere det de mener er galskap og idioti.

De ikke-troende blir ofte sett på som dårlige mennesker uten moral og verdier av de troende, men dette har selvfølgelig ingen rot i virkeligheten, og mange ikke-troende har faktisk høyere moral enn mange troende.

En del ikke-troende (slik som meg selv) ser det som sitt ansvar å forsøke å få flere til å åpne øynene for hva slags galskap organisert religion egentlig er. De aller fleste av oss har ikke noe personlig i mot troende av noe slag (så sant de ikke er direkte ”onde”), men så alt for ofte blir vi stemplet som nedlatende og selvopphøyende bare fordi vi påpeker enkelte menneskers naive og lite kritiske vurderinger og konklusjoner.

Personlig føler jeg meg litt som den lille gutten i eventyret ”Keiserens nye klær”. Der hvor keiseren går rundt naken fordi han har blitt rundlurt av en sleip selger, og ingen av undersåttene ”tør” å si i fra – for det er bare spesielt opplyste mennesker som kan se det vakre stoffet i klærne, og ingen vil vel bli tatt for å være dum. Men en liten gutt bryr seg ikke om sånne dumme voksendogmer og skriker ut at keiseren er naken…og hva skjer? –Jo resten av folkemassen ser det de egentlig har sett hele tiden de også – nemmelig at keiseren er naken.

Oppsummering:

Dette er selvfølgelig min konklusjon og mitt syn, og jeg forventer ikke at de som er uenige med meg skal si seg enig, men det er allikevel fint om de kan lese ferdig uten å dømme – det kan du gjøre når du har lest alt.

Vi er ca. 6 milliarder mennesker som svever intetanende rundt på en liten stein. Hadde det ikke vært bedre om vi ydmyket oss såpass at vi kunne innrømme at det er høyst sannsynelig at alle menneskeskapte forsøk på å forstå altet, dets opprinnelse og hensikt er uriktige?

Hvor stor sjanse er det for at noen har klart å fantasere seg frem til det rette svaret?

Hvor stor sannsynelighet er det for at det finnes en god og allmektig gud, når vi tar alle kjente forhold med i betraktningen?

Hvorfor er det så viktig å beholde troen hvis det fører til mer vondt enn godt?

Hvorfor krige om å ha rett tro, når vi vet at tro kun er tro?

Det er mange spørsmål, men få gode svar.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Verden er på trynet, men livet er fortsatt herlig!

Det kriges og drepes verden over i stor skala, og millioner av uskyldige barn dør en ”naturlig” død… av sult!? …. HVORFOR?

Hvorfor velger ikke menneskeheten å ha det bra? Hvorfor ”gidder” de å sloss når de kunne ha vært venner? Hvorfor konkurrerer de når de kunne ha vært samarbeidspartnere? Hvorfor er det så jævlig viktig å være best?

Det er nok mange som prøver å gjøre gode og hensiktsmessige forandringer i verdenssamfunnet, men det er vel liten tvil om at det går forferdelig sakte – akkurat som stå å tråkke i kvikksand, man bare synker raskere…så derfor har vi valgt å heller stå stille å se på at vi synker til bunns.

Hvor lenge må vi regne med å vente på at ”verdenslederne” skal komme til enighet, slik at vi slipper krig, sult, fattigdom og annen elendighet?

Er det ”folket” eller ”lederne” som kriger? Hvem er det egentlig som VIL ha krig?

Ja, jeg vet det er mange grunner til krig og annen elendighet – og at det er en kompleks verden – men HVOR vanskelig er det egentlig å slutte å krige? Blir man fysisk eller psykisk avhengig av krig??

Det er et finurlig maktspill som utspiller seg bak kulissene, og hva som er den egentlige grunnen til at de kriger vet nok bare krigsmakerne selv, men det er nok ikke så usannsynlig at det dreier seg om makt og selvhevdelse – og kanskje til og med religiøs overbevisning av en eller annen sjanger.

I verden er det i underkant 200 land (hvis jeg ikke tar helt feil), og da også rundt 200 statsoverhoder. Disse har sine maktsystemer og medarbeidere, men det er allikevel bare rundt 200 stk. HVORDAN kan 6,5 milliarder mennesker VELGE å la seg styre så dårlig? HVA er det som gjør at vi finner oss i å bli misledet av så elendige ledere? Hva er det som har gjort at folket – eller bøndene, eller arbeiderne som det også kalles, har gitt opp kampen?? Ble alt bra bare fordi vi fikk hus, bil og litt fritid? Er vi ikke fortsatt bare slaver av sosietetens og ledernes systemer?

Det eneste de har å gjemme seg bak er kulturforskjeller – det vil si religion og ideologi, og uten religion og troselementer er det kun fornuft, logisk og rasjonell tankegang som står igjen…så derfor er det liten tvil om at jeg igjen kommer tilbake til religionenes hemmende effekt på menneskehetens utvikling i positiv retning. Hadde alle bare kunne innrømme at vi kun er bitte, bittesmå mennesker og at INGEN av oss vet en dritt mer en noen som helst om opprinnelse og hensikt – hvis noe sånt i det hele tatt finnes – og at ingen av oss i utgangspunktet har noen høyere verdi enn noen andre.

Det moderne samfunnet hevder å følge disse prinsippene, men resultatene viser noe annet og det er tydelig å se at det meste er overfladiske spill for galleriet.

Hadde de bare skjønt hvor fantastisk livet er, og hvor fantastisk idiotisk det er å kaste det bort på tåpeligheter, kanskje de da ville ha lagt ned sine primitive, men moderne og utspekulerte, behov og planer.

Men ingen grunn til å være pessimist av den grunn. Det er ALLTID mulig å tråkke ut av gamle spor. Det er ALLTID mulig bare viljen er der.. Men det er vel kanskje der pessimismen hos de fleste slår ut…når man ser hvor liten vilje der generelt er der ute…da er det lett å miste håpet – men fortvil ikke, du kan bidra til forandringer selv, bare begynn å spre litt positivitet og samfunnskritikk. Fortell om hva du syns er galt, men vær vennlig. Engasjer deg. Sett deg inn i historien. Les litt filosofi og psykologi. Søk forståelse og innsikt, og vær et så godt og rettferdig menneske som du bare kan. Vær bevisst dine tanker og gjerninger, og deres konsekvenser. Ikke bare lat som ingen ting. Du har også et ansvar.

Livet er herlig og jeg elsker hvert sekund av det, men jeg syns det er forferdelig trist og hjerteskjærende at det skal overskygges av så mye unødvendig menneskeskapt dritt. Ærlig talt! Nå må vi snart ta oss sammen før vi drukner i dritt!

Eller er det for sent?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I mine øyne er religion og overtro menneskehetens mest idiotiske og ødeleggende faktorer. Mange er tydeligvis uenig med meg, og forteller meg at jeg umulig kan være noe bedre enn det jeg går i mot siden jeg blankt avfeier all religion som eventyr og løgn, og mener at virkeligheten er det eneste ”riktige” å forholde seg til. Jeg har flere ganger blitt kalt fanatisk av mine motstandere og deres tilhengere, noe jeg antar kan skyldes min utstrakte bruk av begrepet ”virkeligheten”.

Men hva er så denne virkeligheten jeg snakker om?

I ordboken sies dette om virkeligheten:

~het f1 el. m1 livet slik det virkelig, faktisk er, realitet gi et falskt bilde av v-en / v-en overgår ofte fantasien / v-ens verden / flykte fra v-en / vi snakker om forskjellige v-er / noe som virkelig, faktisk har hendt den historiske v- / livets harde v- / en fortelling fra v-en / i v-en hender ikke slikt i det virkelige livet / drømmen ble til v- / i v-en er hun snill i realiteten, egentlig .

Jeg tolker dette som at virkelighet er det som er hva det er, uavhengig av hva noen måtte finne på å mene, syns eller tro…

Virkelighetens verden slik jeg ser den, innholder rundt 6,5 milliarder forvirrede homo sapiens sapiens (mennesket som vet at det vet), som krangler om å vite mest og best om det som ikke kan vites noe som helst om. Det spys ut teorier og eventyr, som så å si er umulige å motbevise, på løpende bånd – og bevisbyrden overlates til de som ikke er enige.

De kriger og konkurrerer, og veldig veldig mange vil være best, sterkest, rikest, kulest eller mektigst. Vi svever alle rundt på den samme planeten, men ut ifra alle de forskjellige trosretningene skulle man tro at det hundrevis, ja kanskje tusenvis, av forskjellige verdener i en og samme verden. Religion er nærmest fredet og skal helst på ingen måte angripes eller dømmes – enda de fleste religioner ”dømmer” alle som ikke tror nedenom og hjem, og i verste fall til evig pinsel.

Hvordan er det mulig å få en bedre verden for alle når så mange tviholder på sine uvirkelige virkeligheter?

Hadde det ikke vært bedre å samles om vår uvitende virkelighet og prøvd å finne realistiske løsninger på alle verdens problemer i stedet for å sette vår lit til en høyst sannsynlig ikke-eksisterende god og høyere makt som det aldri har blitt bevist at har fikset opp i noe som helst?  

Er det ikke på tide å oppgradere oss selv til mennesket som vet at det vet en del – men ikke alt?

Jeg har viet mitt liv til å forsøke å bidra til en positiv verdensutvikling og bekjempe løgner og usannheter. Jeg har sett hvor mye elendighet religion og overtro har bidratt til, og jeg syns oppriktig synd på alle som har blitt manipulert, hypnotisert og hjernevasket til å tro at troen er svaret. Hvis jeg er fanatisk fordi jeg bryr meg så mye at vil ofre livet mitt for å få slutt på trosgalskapen som herjer verden, ja så er jeg vel det – men som sagt, jeg er stolt av det.

Jeg vil heller være fanatisk enn feig!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Krangelen mellom ikke-troende og troende, og mellom troende og annerledes-troende er vel noe av det minst konstruktive og tåpelige jeg noen gang har opplevd.

Som den tåpen jeg er, så innbiller jeg meg til tider at jeg kan overbevise en troende om at troen hans er feil, bare jeg bruker det rette argumentet så vil de nok vedkjenne seg virkeligheten. Selvfølgelig tar jeg feil, for det er så og si helt umulig å få blinde øyne til å se. Og de troende har det nok på akkurat samme måten, der de prøver å få oss ufrelste hedninger til å gi oss hen til Gud og åpne oss for sannheten lyset.

De troende legger all bevisbyrde over på oss som ikke tror, og forlanger nesten at vi skal kunne svaret på hvordan og hvorfor alt ble til, når vi hevder at Guds eksistens bare er oppdiktet eventyr. Det er ikke slik at man automatisk har det riktige svaret bare fordi man avfeier et svar som ikke kan stemme i forhold til logisk og rasjonell tankegang.

Hva forventer egentlig noen å få ut av disse stridighetene? At vi skal bli enige? Nei, det er nok bare det at vi vil fortelle andre at de tar feil for å styrke vår egen følelse over å ha rett, og er vi heldige så kan vi kanskje tilegne oss flere gode argumenter som vi ikke trenger.

Jeg trenger bare et argument, og det er at det rett og slett blir for dumt å tro på noe som kun er et eventyr. De troende trenger også bare et argument, og det er at sannheten står i den hellige boken sendt fra skaperen.

Når jeg sier til en troende at vi må forholde oss til virkeligheten hvis vi skal finne reelle løsninger, blir jeg som oftest møtt med en tåpelig kommentar om at alle har sin virkelighet – men det er da virkelig ikke sånn at alle kan leve i hver sin virkelighet? Jeg forstår at alle kan ha sin egen oppfattelse av virkeligheten, men det er ikke det jeg snakker om. Jeg snakker om VIRKELIGHETEN, den som er hva den er samme hva noen måtte mene, syns eller tro.

Den virkeligheten som innholder 6,5 milliarder krigende, plyndrende, villedede og forvirrede mennesker som ikke vet en dritt om hvordan eller hvorfor livet og altet ble til, hvis det i det hele tatt finnes et hvordan eller hvorfor.

Hadde menneskeheten bare kunnet ydmyke seg såpass at de kunne innrømme at vi kun er bittesmå ”pissmaur”, og at vi vet at ikke vet, i stedet for å tro at vi vet, ville det nok ha vært lettere å starte på nytt og sette nye realistiske – for noen utopiske – mål. Det er da vel ikke så viktig hvem som har rett, det er viktigere hva som er rett – og det rette er dessverre at vi ikke vet noe som helst, bortsett fra at alle menneskeskapte sannheter om universet årsak og hensikt er løgn. Beklager, men sånn er det bare…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor er det slik at enkelte temaer kun kan omtales negativt hvis det gjøres på en humoristisk måte?

Ta for eksempel overtro og religion. Et tema det har blitt fleipet med i mange, mange år.

Hvis man gjør en satire, eller en ironisk, halvsarkastisk sketsj, så er det helt greit å fremstille religion som noe tåpelig og deres tilhengere som ”idioter”. Men hvis man derimot sier i fullt alvor at man mener at overtro og religion er ”idiotisk”, blir man beskyldt for å være inntolerant og fordømmende. Hvorfor er det slik?

Hvis jeg ser et menneske som gjør noe dumt, som enten går utover andre eller seg selv, føler jeg det som en plikt å opplyse dette mennesket om at det er på feil kurs, og at det som blir gjort er dumt. Dette gjør jeg ikke for å heve meg selv, eller for å få personen til å føle seg mindreverdig – nei, jeg gjør det rett og slett fordi jeg bryr meg. Jeg bryr meg faktisk så mye at jeg er villig til å risikere at personen misliker meg etterpå, fordi jeg sa hva jeg sa.

For meg er ærlighet og medmenneskelighet en selvfølge. Jeg verken sier eller gjør noe i hensikt av å skade noen. Jeg vil faktisk alle godt, tom. de jeg er helt uenige med.

Mitt dilemma er: Hvordan skal jeg kunne fortelle en som tror på en fantasi, på en seriøs måte, uten at de skyter ut piggene, at det de forholder seg til som virkelig er uvirkelig.

Jeg mener ikke at jeg har alle svarene, jeg vet at jeg ikke har det – og jeg mener at de som påstår å ha svar som ikke finnes for noe menneske, er virkelighetsfjerne. Men hvordan fortelle noen at de er virkelighetsfjerne uten at de tar det som drittslenging?

Jeg mener at tiden er moden for å ta opp temaet overtro og religion i det offentlige. Det er mange som tror på et eller annet, som gjør det kun fordi de ikke har nok informasjon om hvordan ting virkelig er. Det er mange som har blitt ofre for vranglære, og jeg mener at vi i år 2005 bør være såpass siviliserte at vi legger ressurser i å oppklare dette en gang for alle, og forhindre videre negativ utvikling.

Det er på tide å ta et standpunkt – spøk eller alvor?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvis Gud hadde visst alt – og styrt alt, hadde jeg ment at han var en dårlig "leder".
Hvordan vet og styrer han ALT?
Vet han ALT i det øyeblikket det skjer og styrer spontant deretter? I så tilfelle synes ikke jeg at han er spesielt flink til å ordne opp med problemer på sparket – enda han ALLTID har visst ALT.
Vet han ALT før det skjer fordi det er han som styrer ALT så ALT skjer? I så tilfelle klarer jeg ikke å få meg til å mene, at alt han får til å skje kan forsvares med at herrens veier er uransaklige.
Begrepet fri vilje kan vanskelig kobles med en tro om at alt er forutbestemt. Men selvfølgelig, det kommer an på vinkelen det betraktes fra.
Er alt forutbestemt? Det kommer an på hvordan du velger å se det.
Hvis ALT er forutbestemt, så betyr det at alle våre tanker allerede er tenkt, INGENTING kan forandres på. At jeg sitter her og skriver et innlegg var da allerede bestemt lenge før jeg tenkte på det.
Hvis man trykker på en bryter som er koblet til en lampe, lyser det vanligvis. Hvorfor? Var det bestemt fra begynnelsen av? Eller ble det bestemt i det øyeblikket noen, eller noe, VALGTE å gjøre det? Ingen vet, vi kan bare tro.
Har hver handling har en hensikt? Eller er ALT tilfeldig? Eller er det ingen av delene? Hvor mange alternativer kan det finnes?
Hva den første årsaken, den som eventuelt startet alt som er var, har jeg ikke i min villeste fantasi klart å se for meg på en logisk og rasjonell måte hva kan være – og det er jeg sikker på at ingen andre har klart heller, uten å i så tilfelle ha tatt helt feil. Men, jeg ser at når jeg velger å trykke på disse knappene, så kommer det bokstaver på skjermen.
Var det et fritt valg at jeg postet innlegget? Var det Trykket på knappen med stor T forutbestemt? Er det bestemt så er det bestemt av noe eller noe, altså er det dette noe – eller noen – som har bestemt at jeg ikke skal tro på noe eller noen.
Jeg antar at jeg vet at alt jeg gjør, etter først å ha vurdert for og i mot, gjør jeg for at jeg har valgt å gjøre det. Jeg kan velge å skrive videre, eller jeg kan gå og legge meg.
Er det jeg som velger valgene mine eller er valgene mine allerede tatt før jeg fikk alternativene. Jeg må velge å anta at de valgene jeg tar, tar jeg av fri vilje.
Så da er spørsmålet tilbake. Kan Gud og fri vilje eksistere samtidig?

God natt….nå går jeg og legger meg…….det er et faktum.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er en av de som skriker høyt og rett fra levra, om hvor idiotisk jeg syns religion og annen overtro er. Om noen da syns at jeg er arrogant og dømmende, så får de bare syns det. Det kunne ikke ha brydd meg mindre.

Jeg spyr ikke ut mine meninger for å prøve å omvende troende eller tvilende. Jeg gjør det ikke for å rakke ned på de som tror. Jeg prøver ikke å si at jeg har svarene på de eksistensielle spørsmålene – for i motsetning til de som tror de har det, så vet jeg at jeg ikke har det.

Jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor teit, ulogisk, latterlig, patetisk, dumt osv osv – jeg syns all slags tro er. Med det mener jeg ikke nødvendigvis at alle som tror er teite, latterlige, patetiske og dumme osv. Men ja, jeg mener at alle som velger å tro på noe vi med stor sikkerhet kan avfeie som oppdiktet sprøyt, er lette å villede og hypnotisere.

Om du tar deg nær av mine meninger, så beklager jeg dette på det sterkeste. Men det er ikke min skyld at du tror, og du står fri til å la det være når som helst.

Det er forresten ikke bare religion og annen overtro jeg syns er idiotisk og dustete, og på listen min over mennesker fornuftstridige tåpeligheter er trosdårskapen bare et av mange punkt;

Krig

Maktmissbruk

Likegyldighet

Egoisme

Statstyranni

Overformynderi

Vold

Overgrep

Osv osv osv…

Dette er bare et lite utvalg over hva jeg mener er tåpeligheter.

Jeg trenger ingen forklaringer som forsvarer hvorfor det er sånn, eller hvordan det er blitt sånn. Det har jeg mine klare formeninger om og de er jeg faktisk ikke så interessert i å diskutere. Jeg syns det er idiotisk, ferdig med det..  

Om jeg syns du er dum, spiller vel ikke det noen rolle for deg allikevel så lenge du mener at jeg faktisk bare er en stakkars tapt sjel som må brenne i helvete til evig tid. Om du syns jeg er dum så driter jeg lang marsj i det, og du kan gjøre det samme med mine meninger.

Men nå har det seg en gang slik at dette innlegget ikke er skrevet til deg som føler trang til å forsvare overtro og annet vås. Dette er et forsøk på å nå ut til likesinnede. Til de som er sterke nok til å ikke tro, men som allikevel vil at vi skal få en bedre verden – og da mener jeg ikke en verden hvor alle må mene det samme om alt, eller se like ut, eller spise det samme, eller like den samme musikken – men en verden hvor vi har akseptert det faktum at vi lever våre liv i en verden og et univers som vi egentlig ikke vet hva er. Personlige meninger som går på personlig smak vil det selvfølgelig alltid være rom for. Men personlig meninger som går på å tro på noe man ikke kan vite en dritt om, vil for meg alltid være meningsløst.

Selvfølgelig kan en som innehar en viss formuleringsevne få meg til å se ut som en av de jeg angriper, ved å si at det jeg mener bare er en tro det også – men slik er det nok ikke, og mot sånne tåpelige beskyldninger gidder jeg virkelig ikke å forsvare meg heller. Jeg vil være med å gjøre verden til et bedre sted og ikke lure mennesker inn i en felle hvor jeg forsøker å unytte dem til egen fordel. Jeg vil kjempe for at alle mennesker skal få mulighet til å oppleve hvor fantastisk flott livet kan være uten en fantasiskapt beskytter. Jeg vil at alle barn skal få mulighet til vokse opp uten frykt og usikkerhet.

Jeg vet hvordan enkelte pleier å reagere når jeg forteller at jeg anser det som mulig å gjøre verden til et bedre sted hvis vi står sammen; ”Sånn har det alltid vært og sånn kommer det alltid til å være”, er en veldig vanlig holding jeg blir møtt med. Og med slike holdninger blir det jo selvfølgelig nesten umulig å forandre noe som helst!

Jeg vet – eller håper – at det er flere der ute som ønsker det samme som meg – en bedre verden hvor vi slipper å leve i frykt for andre mennesker. Det er nok av andre ting å være redde for, så hvorfor skal vi behøve å være redde for hverandre?

Det er ikke min egen frykt jeg gjør dette for, hvis noen skulle tro det. Jeg har erkjent alle farene som finnes der ute og sluttet å være redd for noe som helst for mange, mange år siden. Men jeg vet at det er mange som går rundt og er redde for mye, og jeg vet hvor vondt frykt føles på kroppen og det unner jeg da virkelig ingen.

Så dette er en oppfordring til alle som kaller seg ikke-troende og våger å stå for det.

Hvis vi står sammen i kampen mot ulogikk og forsøker å spre godhet, og sannheten om virkeligheten på en skikkelig måte, vil vi ha mulighet til å påvirke verden i en mer positiv retning enn det den har i dag.

Det kan da ikke bare være meg som ønsker disse tingene? Det kan da ikke bare være meg som mener at det er mulig?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan ikke få sagt nok HVOR enig med deg TankeFullAvTankeTull i det meste du skriver, men jeg syns det er litt festlig at du ramser opp min blogg (er verden som du tror? og www.pointofreturn.org) sammen med religiøse sider både du og jeg mener er fanatiske.

  #1 Kommentar fra TankeFullAvTankeTull:

Sjekk ut for kristen/religiøs propaganda:

Moral
Stud.Theol.Kyllingstad
Jesus-Bloggen
Jeg – En Kristen
BG
En verden som du tror? (ikke misforstå denne – Gå til www.pointofnoreturn.org)

…og flere…

 Når jeg så det visste jeg ikke helt om jeg skulle ta det som en fleip eller fornærmelse, men jeg valgte til slutt å le.

Jeg vil – som deg (hvis jeg oppfatter deg rett) – ha et samfunn basert på viten og ikke tro. Jeg syns det er meget ironisk hvis du faktisk TROR at jeg TROR. Hadde du bare visst HVOR mye jeg ler når jeg tenker på hvor mye du hadde ledd hvis du hadde blitt kjent med meg og min kompanjong (som forresten også fikk seg en god latter da jeg fortalte han det) . Jeg syns uansett det er enormt bra at du tar opp de temaene du gjør. Jeg håper du etter hvert vil bryte anonymiteten og stå frem med meningene dine. Det er viktig at noen tar opp trosspørsmålet i det offentlig på en seriøs måte. Det er det jeg og min kompanjong prøver, men det ser jeg jo at lett kan missforståes og forveksles med religiøs fanatisme.

Jeg syns ikke egentlig at det er rart, for man er jo som oftest vant til at det kun er religiøse, og så vidt de og, som gidder å kjempe for noe annet enn seg selv – og da kanskje bare for å kjøpe seg billett til paradis.

Jeg har så lenge jeg kan huske, undret meg over alt og har derfor brukt store deler av mitt liv på å forsøke å tilegne meg så stor forståelse jeg kan om livet og verden, og pløyd gjennom det meste som har blitt presentert som sannheter, kun for å finne ut at jeg ikke forstår en dritt av noe som helst. Jeg ser hva som skjer, men jeg skjønner ikke en dritt av det. Jeg hører og ser hypnotiserte mennesker som underkaster seg statsoverhoder, prester og andre makt- og kontrollsyke selvutnevnte såkalte ledere. Jeg ser med bind for øynene at mennesker ikke er noe annet en dyr, en videreutviklet apekatt som har hevet seg over naturen og utpekt seg selv til universets midtpunkt og mening – enda alt(et) tilsynelatende ikke har noen mening. HVORDAN kan noen tro at det er en mening?? I så tilfelle så er det jo det som skjer som er meningen…og hvilken mening gir det??? Krig, elendighet, sorg, fortvilelse, smerte, sorg. Hvilken mening gir det?? Ja jeg vet det finnes glede, lykke og mange, mange andre gode følelser også, men det gir ikke noe mer mening i min logikk.

At en eller annen kraft plutselig får lyst til å skape seg et univers, med milliarder på milliarder av stjerner og planeter, møysommelig plassert rundt i sine respektive galakser, og at han – eller det, eller kanskje til og med hun – skaper noen rare skapninger i sitt bilde og kaller det mennesker – og at disse menneskene skal gå gjennom alle slags tenkelige sadistiske tester som straff for at de er skapt syndende og ufullstendige av en ufeilbarlig allmektig god skaper, er ikke logisk for meg , og gir ingen mening what so ever. Hvis noen da prøver seg med å si ”Gud kan ikke forklares med logikk”, da må jeg dessverre bare si at du er nok et sørgelig offer for trosargumentpropagandaen.

Jeg kan ikke få sagt nok ganger HVOR oppgitt jeg blir av å høre mennesker som forteller at de virkelig tror på eldgamle skrønehistorier med hele sin sjel, når de høyst sannsynligvis ikke har det de kaller sjel en gang.     

Jada, selvfølgelig vil vel noen finne på å si at det er fordi satan styrer – men bla bla bla. Jeg kan ikke få sagt HVOR lei jeg er av å høre dårlige argumenter. ”Det må jo være mer mellom himmel og jord enn det vi kan oppdage med våre bevisste sanser” – selvfølgelig er det mer enn det vi kan sanse (i følge de fleste kosmologer er det bare 4% av universet som er materie), men det betyr ikke automatisk at det eksisterer noe som har skapt det usansbare, eller at det usansbare har en mening eller et mål – bevisst eller ubevisst.

Jeg kan ikke få sagt HVOR lei jeg er mennesker som prøver å spre sine eventyr om altet som sannheter.     

HVORDAN kan noen være så selvgode, eller føle seg såååå spesielle at de faktisk tror at livene deres har noen annen mening enn den meningen man gir det selv? Eller at hele det vi kaller universet, er skapt for at vi usle egoistiske små krigende pissmaur skal vise oss verdige en plass i paradis, for å leve i evig kjærlighet??? Nei ærlig talt, for noe sprøyt! Livet er nok ikke så rosenrødt. Vi kan ikke være så naive at vi tror at altet er til KUN for at vi mennesker skal gå gjennom det her!! Verden styres av griske, gale og maktsyke menneskeaper som bruker alle midler for å beholde det grepet de tok for lenge, lenge, lenge siden. Hypnose og massekontroll er teknikker verdens ledere har kjent til og forsket på i årtusner.

Tall fra forskning påstår at ca. 60% av alle mennesker er lett hynotiserbare, Men med tanke på hvor mange som tror på et eller annet, så kan det slik jeg ser det tyde på at det er flere.

Nei, gidder ikke bruke mer av tiden min på skrive om noe som ikke eksisterer.

KNIPS..

ER DERE VÅKNE NÅ?